Sære interesser

Alle samfunnsgrupper med respekt for seg selv regner seg nå som en særinteresse. For ekstra uttelling kan man også definere seg som en utsatt og særlig viktig gruppe. Min favoritt er «Skattebetalerforeningen»: en liten særinteressegruppe for 90 prosent av den voksne befolkningen.

Studenter er intet unntak. Velferdstinget i Oslo og Akershus har undersøkt hvor studentfokusert de ulike partiene er. Studentorganisasjonen overvåker valg og statsbudsjetter nøye. Men er det reelt at studenter er en gruppe med mange felles interesser?

Å prioritere studenter kan være lurt. Mange fattigere land har hatt mye igjen for satsinger som ga flere høyere utdanning. Men særinteressetenkingen går lengre – fra at det er bra for samfunnet til at det er rett og rimelig å kjempe for seg selv.

Det finnes sikkert noen snevre interesser som er tilnærmet felles: for eksempel større stipender og flere studieplasser. Men universiteter og høgskoler er jo institusjoner der vi skal lære oss å legge fra oss snevre egeninteresser. Professorer bruker sine pedagogiske evner til å banke inn synet på en opplyst, intellektuell posisjon: beslutningene i samfunnet bør avgjøres i debatter der en metodisk, analytisk desinteresse preger de rasjonelle overveielsene.

Ta stipender og studieplasser, for eksempel. Legger virkelig BI-studentene og samfunnsøkonomene fra seg alle læresetningene om hvordan den optimale markedsallokeringen av samfunnets ressurser ødelegges av subsidier, og legger hjertet sitt i arbeidet for høyere stipender? Kan virkelig sosiologene klare å se bort fra at fagarbeiderkulturen undergraves av akademias kulturelle hegemoni, og at dette blir verre jo flere som tar høyere utdanning?

Jeg håper ikke det. Dersom det noen gang skulle være enighet om hva som er i «studentenes interesse», er samfunnsvitenskapene og humaniora døde. Årsaken er enkel: Studentenes interesser skal ikke være annet enn samfunnets interesser. Når det er sagt: Det er ingen tvil om at det rent pragmatisk må eksistere studentinsititusjoner som arbeider for at det finnes kantiner, hybelhus og billig øl til semesterstart. Analysen er helt riktig: uten interessekamp er politikken skrudd slik sammen at studentene vil bli prioritert for lavt.

Men jeg håper man kan gjøre dette arbeidet med en desinteressert, flau smak i munnen.