Dannelse til frihet

SOSIALDEMOKRATISK UTDANNINGSPOLITIKK: «Mer frihet, større trygghet, mer likestilling, rikere livsutfoldelse» Foto: CREATIVE COMMONS
SOSIALDEMOKRATISK UTDANNINGSPOLITIKK: «Mer frihet, større trygghet, mer likestilling, rikere livsutfoldelse» Foto: CREATIVE COMMONS

debatt

I 1971, i en tid da debatten om framtiden for høyere utdanning raste som verst, oppsummerte Trygve Bratteli sosialdemokratiets mål som et samfunn med «mer frihet, større trygghet, mer likestilling, rikere livsutfoldelse«. Det å øke enkeltmenneskets frihet – alle enkeltmenneskers frihet – er altså det første og det viktigste målet for den sosialdemokratiske bevegelsen.

Det å stenge noen ute fra høyere utdanning selv om de har evner og anlegg til å lykkes med en slik utdanning, og selv om de dermed kunne bidratt til å skape et bedre samfunn, er en form for ufrihet som det er viktig og naturlig for sosialdemokratiet å bekjempe. Det overordnede utgangspunktet er, som Bratteli sier det, å bygge et samfunn (og et system for høyere utdanning) der «alle skal ha samme muligheter for utvikling og menneskelig livsutfoldelse«, og der «alle må få muligheter til å være med å bestemme over de forhold som er av betydning for dem.»

I Norge har disse målene og vurderingene ligget til grunn for utviklingen av et offentlig system for høyere utdanning, som langsomt har gjort et tidligere utopisk ønske om lik rett til utdanning til virkelighet i stadig større grad. I likhet med utviklingen av velferdsstaten for øvrig, har utviklingen av systemet for høyere utdanning vært et tverrpolitisk prosjekt. Men det har alltid vært med den sosialdemokratiske bevegelsen som arkitekt og inspirasjonskilde.

Historien. Utviklingen av dagens system for høyere utdanning har ikke vært en strømlinjeformet prosess, og det er ikke snakk om et ferdigstilt prosjekt. Fortsatt er mange effektivt stengt ute fra høyere utdanning på grunn av manglende praktisk og økonomisk tilrettelegging, og et stort frafall i videregående og høyere utdanning er fortsatt et betydelig problem som roper på en løsning.

Et viktig virkemiddel for et mer inkluderende utdanningssystem har vært desentraliseringen av høyere utdanning. I de første tiårene etter andre verdenskrig handlet dette om opprettelsen av universiteter i Bergen, Trondheim og Tromsø, og senere om utbyggingen av distriktshøyskolene. Parallelt med det har også studiefinansieringen gradvis blitt bedre. Sammen med en utbygging av studentboliger, barnehager og andre målrettede velferdstiltak, har disse tiltakene åpnet veien til høyere utdanning for stadig flere. Store endringer har det også vært i vår egen tid, med kraftig vekst i antall studieplasser på 1990-tallet og utviklingen av forenklede utdanningsløp på 2000-tallet som to høydepunkt.

Dette har vært en utvikling preget av de små skritts politikk. Selv store reformer har siktet mot gradvise endringer framfor brå omveltninger. Feltet har vært preget av troen på at det er mulig å styre utviklingen politisk med langsiktighet og planmessighet.

Utfordringer. Norge har i dag flere studieplasser per innbygger, og større grad av praktisk og økonomisk tilrettelegging for grupper som ellers ikke ville søkt seg til høyere utdanning, enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Resultatet er at vi har en svært høyt utdannet befolkning, noe som kanskje er vårt aller største konkurransefortrinn i en global økonomi.

Samtidig har sosialdemokrater, også i Norge, undervurdert de problemene den pågående demokratiseringen av høyere utdanning fører med seg. Større variasjon i sosial bakgrunn og faglige forutsetninger byr på utfordringer som det tradisjonelle universitetet har vært dårlig utrustet til å møte. Seminarundervisning er blitt omgjort til forelesninger med hundrevis av studenter, uten at pedagogikken har endret seg tilsvarende, og uten at den personlige oppfølgingen er blitt bevart.

Både høgskoler og universiteter er i dag befolket av studenter med svært veldig ulike forutsetninger for å ta høyere utdanning. Ikke alle skal bli forskere eller akademikere, og de fleste skal ut i et praktisk yrkesliv. Lærestedene må ta hensyn til det, samtidig som at de tar vare på enkeltmennesket, og gir det mulighet til å vokse og utvikle seg.

«For den sosialdemokratiske bevegelsen har høyere utdanning først og fremst vært et middel til å nå andre mål.»

Dannelse? For den sosialdemokratiske bevegelsen har høyere utdanning først og fremst vært et middel til å nå andre mål. Få ting ligger fjernere fra sosialdemokratisk tenkning enn den tradisjonelle universitetsutdanningens vektlegging av såkalt klassisk dannelse, der overklassens barn skulle lære gresk og latin for å kunne skille seg ut fra hoi polloi. Som et generelt program for en funksjonsdyktig høyere utdanning i et raskt omskiftende moderne samfunn som det norske er dette dannelsesidealet fullstendig uegnet.

For sosialdemokratiet har utdanning blitt sett på som et av de viktigste midlene for å styrke fellesskapet og solidariteten på tvers av sosial og økonomisk bakgrunn, kjønn eller geografisk tilhørighet. Utdanningsvesenet handler slik sett om å skape arenaer for sosial integrering som skal gi rom for sterkere fellesskap. Dette sosialdemokratiske dannelsesidealet er tuftet på et ønske om å gjøre elever og studenter til kompetente borgere i et demokratisk samfunn. Et slikt ideal har, i likhet med utbyggingen av nye læresteder og studentvelferden, bidratt til å gi Norge en av verdens høyest utdannede arbeidsstyrker, noe som i sin tur har gjort at et lite land kan hevde seg i den globale økonomien.

Framtiden. Dagens universitet blir beskyldt for å legge for stor vekt på umiddelbare nytte- og kostnadsbetraktninger. Men er det nødvendigvis bare negativt at praktiske nyttehensyn får råde i utformingen av norske universiteter og høyskoler? Norge trenger praktisk kompetanse på høyt nivå, både nå og i enda større grad i framtiden. Og vi trenger mye av den. Debatten må derfor ha som utgangspunkt at behovet er størst for masseutdanning og ikke eliteutdanning.

Kunnskap om den verden vi lever i og tilegnelse av allsidige ferdigheter vil alltid være viktige komponenter når vi skal bygge den nødvendige kompetansen for framtiden. Fra en sosialdemokratisk synsvinkel er dette likevel først og fremst virkemidler. Langt viktigere er det at høyere utdanning må gjøre oss bedre rustet til å møte framtiden, både som enkeltmennesker og som samfunn.