Et forsvar for sekken

I forrige ukes Universitas’ velkomstbilag for nye studenter kunne vi lese følgende råd: Unngå å gå med sekk! Antipatier mot ting er intet nytt. Sokrates interesserte seg som kjent verken for steiner eller trær og Knausgårds avsky overfor barnevogner i bybildet er et nyere eksempel. Personlig har jeg vanskelig for å ta voksne menn i kortbukse seriøst. Kombinasjonen av bare legger og fullt utviklede erkjennelsesevner slår meg som kontradiktorisk. Men sekken?

I dette forsvaret for sekken har ikke ergonomiske argumenter noen gyldighet, og at sjelen skal bli noe sunnere av at kroppen er frisk, er floskler som falsifiseres hver gang fjernsynet formidler en fotballstjernes fravær av forstand. Nei, kjernen i bekymringen er snarere estetisk motivert og bekjempes best på egne premisser.

I motsetning til våre jevnaldrende med en mer robust habitus som valgte seg til yrkesfag med sin tøff-på-telefon-og-faks-estetikk, er studentens karakterer av skjørere art, ikke ulik Ludvig som med sin sunne – ja, nærmest vitenskapelige skepsis – gjentok spørsmålet «ække det farlig, det» som dødsangst på repeat. Estetisk er Ludvig som kjent kjennetegnet, fremfor noe, av sekken. Og er det ikke sekken vi bør løfte frem som studentens plagg fremfor noe?

Spedbarndommen har sin smokk, ungdommen sine knipsposer, midtlivet sin kabriolet og alderdommen sin stokk. Men i jakten på gjenstanden som legemliggjør denne tiden mellom ungdom og voksen som rommer fest tappet på flaske så vel som kunnskap i bokens form, er det sekken vi finner. Beholderen for dette mangfoldet av duppedingser som den romslige studentidentitet trenger for å gi – paradoksalt nok – et mobilt fotfeste til en rotløs overgangsfase, der man lærer at vedtatte sannheter skal underkastes fornuftens kritiske analyse mens man fraktes som om man var hermetikk av Oslo Sporveier fra forelesning til forelesning, bør dyrkes heller enn frarådes!