Minneord om Håvard Vederhus

Den 11. august 2009 sto jeg som nybakt rektor sammen med Håvard Vederhus på Universitetsplassen. Det var dagen for årets velkomstseremoni. Håvard hadde nettopp begynt ved Universitetet i Oslo, og hadde fått det ærefulle oppdraget å holde talen på vegne av alle de nye studentene.

I ettertid har jeg forstått at dette var kun ett av tallrike oppdrag og verv Håvard tok på seg som fersk student ved vårt universitet.

Håvard var en student med et eksepsjonelt spektrum av interesser og et unikt engasjement. Han bidro til fellesskapet og viste en spesiell omsorg for de svake i samfunnet. Samtidig var han i full gang med å skaffe seg et solid faglig grunnlag for sitt engasjement. Han studerte samfunnsøkonomi, jus, statsvitenskap og fransk – en kombinasjon av fag som kunne ta pusten fra noen og enhver.

Håvard ville bruke jussen mot diskriminering og for likeverd og menneskerettigheter. Han arbeidet med homofilispørsmål i den norske kirke, og var opptatt av kirkens ekteskapsliturgi. Vervene er for mange til at alle kan nevnes, men jeg vil spesielt framheve hans rolle som medlem i Universitetsbibliotekets styre. De som samarbeidet med ham i dette styret, har fortalt meg hvordan han også der tilførte mye. Han så utover undervisningens behov, og hadde som visjon at Universitetsbiblioteket skulle tjene undervisningen og forskningen ved hele universitetet. Her og i andre sammenhenger ble hans stemme hørt. Her og i andre sammenhenger gjorde han en forskjell.

På universitetsplassen den 11. august 2009 snakket Håvard varmt om engasjement. Han oppmuntret sine medstudenter til å engasjere seg, ikke bare i fag, men også i musikk, politikk og idrett. For å hedre Håvard og alle de som ble rammet av misgjerningene den 22. juli, handler min velkomsttale til årets studenter nettopp om engasjement. Og Elie Wiesels budskap som avrunder min tale – kampen mot likegyldigheten er like viktig som kampen mot selve hatet – favner mye av det Håvard stod for.