Less is less

Omstendighetene rundt vårens studentvalg ved Universitetet i Tromsø gjenspeiler tendenser som preger studentkulturen i ishavsbyen.

Bare fastsettingen av valgperioden viste seg å være en utfordring. Studentparlamentet (SP) kjente nemlig ikke sitt eget reglement på dette området, noe som medførte hele tre endringer før endelig dato var satt. Videre ble førstekandidat på Moderat liste, Daniel Sørdahl, ansatt som prosjektleder for koordineringen og gjennomføringen av valget. Dette mens han drev valgkamp for sin egen liste. Han er nå nyvalgt leder for neste periodes SP og studentråd/arbeidsutvalg(!). Som lyn fra klar himmel ble dessuten Utropias nåværende nyhetsredaktør Magnus Sparre, som har hatt ansvaret for dekningen av det samme valget, nylig konstituert som Sørdahls nestleder. Mer: I forbindelse med avviklingen av et fakultetsvalg, hvor det skulle velges representanter til SP, tok like så godt velferdspolitisk ansvarlig en urne spontant med seg under armen for å sanke inn stemmer på egenhånd. Betegnelsen på dette er fiksing.

Dette genererer intetsigende journalistikk i lengden, og stadig verre forhold. Alt dette er bare bruddstykker av en studentkultur som går igjen på flere plan i Tromsø. Vårt intime akademiske miljø er preget av baksnakking, kameraderi, enkeltpersoner med for mange hatter, liten grad av kontinuitet og ikke minst en Peer Gynt-attitude – man er seg selv nok, og snerrer indignert ved hver minste antydning til kritikk. Det er undertegnedes formening at dette i stor grad har med størrelsen å gjøre. Små, interne og lukkede grupperinger fører fort til fjas og fokuset forsvinner fra oppgaven(e). Mens man i Oslo har så store miljøer at den enkelte fort forsvinner i mengden, har vi i Tromsø et intimitetstyranni som går på legitimiteten løs.

Forholdene rundt studentpolitikken og den øvrige studentkulturen i Tromsø tilbakeviser jazzens regel «less is more». Med full kraft.