Innvandreralibiet

Warsan Ismail, listekandidat for Sosialdemokratene og Hawa Muuse, styremedlem i Muslimsk Studentsamfunn

Studenter med minoritetsbakgrunn er mest interessante når man er på jakt etter en debatt, det være om Islamsk Råd Norge og homofili, eller om iranske spionstudenter. Man er visst aldri interessant fordi man er en student, man er interessant fordi det antas at man er fremmed og uvant. Minoritetsstudenter befinner seg ofte i situasjoner der de stusser over om det er intellektet eller hudpigmentene som er av størst betydning. Det er aldri trivelig å være det flerkulturelle innslaget som stadfester en forsamlings mangfoldighet, en person plassert i panelet for å understreke andres poeng. Den «fargerrike» personen, innvandreralibiet, som får de forståelsesfulle blikkene, og muligheten til å holde et innlegg om hvor fint det er med mangfold.

De fleste minoritetsstudenter er redde for å miste seg selv i møte med majoriteten, de er redde for å bli redusert til en stereotyp, og kanskje bidrar denne frykten til at de skyr miljøene majoritetsstudentene er aktive i. Samtidig er det viktig at vi overvinner vår

frykt og iblant ofrer vår trygghetssone. Det er viktig at vi kommuniserer med våre medstudenter og viser at vi er like opptatte av studenters generelle velferd som vi er av halalmat-tilbudet på Fredrikke.

Men den aktivt deltagende minoritetsstudenten oppdager raskt at sensasjonalisering og

kunnskapsløshet preger studentmediene, og samfunnet generelt. Gjennom kortlivede og «kontroversielle» debatter fremstilles minoritetsstudentene som de evige klagerne: Minoritetsstudenter er utilfredse med manglende tilrettelegging eller minoritetsstudenter opplever stadig diskriminering. Hadde fremtidens journalister og politikere på Blindern tatt seg tid til å slå av en prat med den neste studenten som ser eksotisk ut, ville de kanskje blitt overrasket over at vedkommende het Bjørn. Nå bagatelliserer vi ikke diskriminering, det eksisterer og må bekjempes, men minoritetsstudentens hverdag er ikke mer problemfylt og vanskelig enn majoritetsstudentens. De studentene vi har hatt kontakt med, muslimer og ikke-muslimer, religiøst konservative og sekulære, er stort sett enige om én ting: Det eneste problemet i, og utenfor Blindern, er fokuset på minoritetsbiten i minoritetsstudent. For annerledespigmenterte studenter er først og fremst studenter.

I valgkampen som startet denne uken kjemper engasjerte studenter om hvilken politikk som er i studentenes interesse. Det har gått tradisjon i å etterlyse minoritetsstudentene, hvorfor stemmer de ikke, hvorfor stiller de ikke til valg?

Lav valgdeltagelse og manglende interesse for studentpolitikk er dessverre ikke et minoritetssproblem, men et studentproblem. Løsningen er derfor mer kompleks enn «la oss friste med alkoholfrie arrangementer». For minoritetsstudenter er aktive og engasjerte: Halvparten av styremedlemmene i lokallaget av Norsk medisinstudentforening (NMF) er studenter med foreldre fra utlandet. Hvorfor trekker denne fakultetsforeningen studenter med minoritetsbakgrunn? Det kan ha noe med at det er mange studenter med minoritetsbakgrunn på medisinstudiet, men vi har større tro på at man som medlem av NMF opplever seg selv som en medisinstudent.

Her ligger utfordringen: vi studenter må arbeide for en felles studentidentitet. En som ikke bygger på etnisk og religiøs bakgrunn, men de interesser vi, som studenter, har. På denne måten kan vi bryte ned begrensende argumenter som dyrker et ikke-eksisterende skillet mellom minoritet og majoritet. På universitet-og høyskoleniva har vi ingen unnskyldning til å la oss villede av stereotyper og forestillinger av hva og hvordan «den andre» er.