Feil om Oslo kommune

I artikkelen 13. april 2005 om at Oslo kommune utnytter studenter er jeg tillagt meninger jeg aldri har fremført. I intervjuet støttet jeg heller ikke synspunktene til jurist i arbeidstilsynet, Inger Olise Skarvøy.

Jeg har ikke kjennskap til Oslo kommunes praksis på området og har derfor heller ikke kritisert denne. Som kjent er Oslo kommune et eget forhandlingsområde og omfattes ikke av avtaleverket til Kommunenes Sentralforbund (KS).

Hva er det så jeg har sagt og mener ?

Jeg sa en rekke ganger i intervjuet at det typiske for arbeidstakere er at de har arbeidsplikt,– noe oppdragstakere ikke har. En oppdragstaker kan derfor uten begrunnelse orientere oppdragsgiver sosialkontoret om at «i dag kan jeg ikke komme», uten at manglende fremmøte er brudd på oppdragsavtalen.. En arbeidstaker har derimot personlig arbeidsplikt, og må derfor søke om permisjon fra jobben.

Når sosialkontoret inngår avtaler om de støttetiltak artikkelen omhandler, skjer det med hjemmel i lov om barneverntjenester (1992 nr. 100) § 4-4 og lov om sosiale tjenester (1991 nr. 81) § 4-2. Ved bruk av oppdragsavtaler må situasjonen være slik at dersom støttekontakten ikke møter opp som avtalt, er situasjonen for brukeren fortsatt forsvarlig.

At sosialkontoret fører kontroll med at iverksatte tiltak fungerer tilfredsstillende, betyr ikke at den person som sosialkontret har engasjert i tiltaket er arbeidstaker. Sosialkontoret plikter selvsagt å føre kontroll med at barneverntjenestelovens og sosialtjenestelovens formål ivaretas på tilfredsstillende måte igjennom de tiltak sosialkontoret iverksetter med hjemmel i de samme lover.

Jeg har ingen tro på at Oslo kommune fortjener den negative omtale som gis i Universitas 13. april.