Innta plassene

Den lave minoritetsandelen i studentpolitikken fører ikke bare til at viktige synspunkter og perspektiver blir oversett. Det er også et demokratisk problem som kan føre til økt radikalisering.

Kun 2 av 37 medlemmer i Velferdstinget (VT) har minoritetsbakgrunn. Flere studentpolitikere uttrykker bekrymring for at viktige problemstillinger dermed kan bli oversett. «Kanskje er det slik at minoriteter ikke ser verdien av tillitsvalgtarbeid gjennom studentdemokratier fordi det blir utretta for lite?» sier leder av VT Magnus Nystrand til Universitas. Han sier videre at VT ønsker å endre den oppfatningen, men kommer ikke med noen konkrete forslag til hvordan dette skal gjøres. Hvis VT erkjenner at man har et problem, hvorfor er ikke minoritetsstudenter nevnt med et eneste ord i arbeidsprogrammet for 2011?

I dag er det slik at rekrutteringen til studentpolitikken i stor grad foregår gjennom veletablerte kontaktnettverk. Det kan være liten tvil om at dette vanskeliggjør nye gruppers inntreden. Men man kan heller ikke utelukke at oppfatningen av studentpolitikere som lett drikkfeldige kan ha en betydning for at enkelte minoritetsgrupper er skeptiske til å gå inn i studentpolitikken. Tradisjonelle studentpolitiske arenaer som VT bør gjøre mer for å legge til rette for en kultur hvor minoriteter kan føle seg hjemme.

Integrering av minoriteter er ikke kun et problem for studentpolitikken. På Stortinget har kun 2 av de 169 faste representantene minoritetsbakgrunn, til tross for at minoritetsandelen i Norges befolkning er 11, 4 prosent. Minoriteter er selvfølgelig en mangefasettert gruppe med ulike politiske preferanser, men i den grad man kan omtale minoriteter som en samfunnsgruppe, har de en stemme som fortjener større politisk innflytelse.

Landets største muslimske interesseorganisasjon, Islamsk Råd, har blant sine formål å «arbeide for inkludering av muslimer i det norske samfunnet og at muslimer blir verdsatt som en viktig ressurs for Norge.» Islamsk Råd har enkelte standpunkter som bryter med det etablerte verdigrunnlaget i samfunnet, men i ytringsfrihetens navn har også de rett til å bli hørt og tatt på alvor. Slik det er nå, blir deres standpunkter gjerne demonisert med beskyldninger om snikislamifisering og ektremisme. Minoritetsorganisasjoner vil naturlig nok være skeptiske til å delta i politiske arenaer der deres standpunkter blir delegitimert på bakgrunn av kulturforskjeller. At en gruppes stemme blir holdt utenfor den politiske debatten, kan i verste fall bidra til å fyre opp under radikaliseringen. I et demokratisk system skal det være rom for kontroversielle synspunkter, så får det være opp til flertallet å stake ut en fornuftig kurs.

Dette bør også gjelde i studentpolitikken. I Universitas 23. februar skriver koordinator for Muslimsk studentsamfunn (MSS) Dleen Dhoski at hun gjerne skulle sett flere ikke-muslimer på MSS’ arrangementer. Samtidig innser hun at «fraværet av muslimers deltakelse på arrangement som blir holdt av tradisjonelle organisasjoner og foreninger er overveldende». Men hva gjør MSS for å bli integrert i den tradisjonelle studentpolitikken? Hvor er MSS’ liste til studentparlamentsvalget 15. april?