Solidaritetsparadokset

Denne spalten skrives fra bakerste benk på ungdomskonferansen til et av Norges største fagforbund. Her samles folk som har skjønt én ting: i arbeidslivet gjelder det å stå samlet. I møtet med mektige arbeidsgivere trengs det organisering for å sikre gode arbeidsforhold. Dessverre er ikke alltid studentene deres beste allierte.

Det er to grunner til det, og den første må studentene ta skylda for selv. Altfor mange studenter med deltidsjobb organiserer seg ikke. Unnskyldningene er velkjente. Det er bare en deltidsjobb, man skal bare jobbe der en liten stund fram til man får seg en annen jobb, så fagforeningskontingent frister ikke. Ofte klarer studentene seg greit som uorganiserte, middels lønn og jobbing på søndager er til å leve med når man bor billig i kollektiv og ukedagene uansett må brukes på forelesninger.

Problemet er at noen skal ha de typiske studentjobbene også etter at familie og boliglån er på plass. Det slår dårlig ut for dem som har lagt yrkesstoltheten sin inn i en jobb hvor kollegaene har et bein på Blindern. Så lenge arbeidsgiverne har nesten ubegrenset tilgang på uorganiserte studenter som villig jobber uten å stille krav, blir det vanskelig å presse lønningene opp. Om egeninteressen ikke holder, burde derfor solidaritet være grunn nok til å organisere seg som deltidsarbeidende student. Studenter er ofte rause med solidaritet for fattige barn i fjerne land, og godt er det. Da er det et paradoks om den samme solidariteten ikke skal gjelde for kollegaene.

Men også lave stipender er et potensielt arbeidslivsproblem. Lånekassens utbetalinger er så lave at du frivillig må under EUs fattigdomsgrense om du skal være heltidsstudent. Det får de fleste jobbtilbud til å se fristende ut. Resultatet er igjen at mange finner seg i lønns- og arbeidsforhold langt under standard, fordi de trenger pengene.

I disse dager begynner regjeringa å planlegge neste års statsbudsjett, og både studentenes og arbeidernes organisasjoner leverer sine krav. Er de litt lure, allierer de seg bak kravet om høyere stipender. Det vil både studentene og deres arbeidskamerater tjene på.