Fokus på læringen

Vi har i dag solid, forskningsbasert kunnskap om hvordan grunnundervisningen (i alle fall i realfagene) kan forbedres slik at den gir vesentlig større læringsutbytte – likevel blir dette i liten grad utnyttet. Mye av undervisningen drives etter de samme prinsipper og metoder som underviserne selv ble utsatt for, uavhengig av om dette faktisk virker godt.

Jeg er sikker på at nær alle som deltar i undervisning ønsker at den skal virke: Vi ønsker at den skal føre til at studentene lærer best mulig. Og bare ved å enes om dette grunnprinsippet – at det viktigste er hva studentene lærer og ikke hva eller hvordan vi underviser – har vi kommet et godt steg på vei. Vi skifter fokus fra undervisning til læring, fra den som underviser til den som lærer.

Dermed må vi vite noe om hvordan man lærer, vi må måle hva som læres, og basert på det må vi rettlede studentene slik at de lærer det vi mener de skal.

Inspirert av Carl Wiemann, nobelprisvinner i fysikk som nå er ved University of British Columbia (UBC), vil jeg foreslå at vi bør nærme oss undervisningen med samme seriøsitet som vi nærmer oss vår forskning:

(1) Undervisningen bør være basert på forskningsbasert kunnskap om læring og ikke bygge på tilfeldige anekdotiske eksempler og tradisjoner eller moteriktige blaff.

(2) Vi bør utveksle kunnskap om det som virker og bygge videre på dette i et åpent fellesskap; og

(3) Vi bør utnytte moderne teknologi til å nå våre mål.

Hva vet vi om læring? I fysikk vet vi at tradisjonell undervisning med forelesninger og grupper har liten virkning på studentenes læring. Selv om en glimrende foreleser kanskje kan underholde og motivere studentene, viser forskning at undervisningsformen ofte virker mot sin hensikt: Studentene tenker mindre som en ekspert etter undervisningen enn de gjorde før, de får et mer fragmentert kunnskapsbilde og læringsutbyttet er ofte magert.

Kort oppsummert vet vi at studenten (i fysikk) lærer mest effektivt ved å arbeide intensivt med passe vanskelige problemer og med tilpassede og umiddelbare tilbakemeldinger.

Studentene må aktiviseres og selv arbeide med å konstruere sin egen forståelse – nettopp derfor er det studentenes innsats som er nøkkelen til bedre læring – men undervisningen må legge opp til det.

Vi har mange godt dokumenterte eksempler på hvordan det kan gjøres, fra det enkle og billige, som klikkere, Just-in-Time-Teaching (JiTT), og cyber-tutors, til dyrere omlegginger av hele læringsmiljøet slik man finner i studiobaserte metoder (Scale-Up). Metodene virker, er morsomme for både lærere og studenter, og krever ikke mye mer ressurser eller innsats bortsett fra i en omleggingsperiode.

Hva skal til for å bygge en moderne, forskningsbasert undervisningskultur ved UiO? Det er ikke trivielt og vil ta tid. Men vi kan bygge på erfaringer fra UBC som viser at det er nødvendig å gi lærerne ressurser til selv å studere data om egne studenters læring, både for å overbevise lærerne om at endring trengs, og for kontinuerlig å justere undervisningen for å optimalisere læringen.

Erfaring viser også at man må bygge konsensus og tilføre ressurser på instituttnivå og ikke på et overordnet, sentralt nivå. Instituttene samles ved å søke på ressurser som utlyses under godt definerte forutsetninger. Omtrent én til to millioner kroner per år i fem år har vist seg å være tilstrekkelig til å gi varige endringer. Vil vi det? Har vi en ambisjon om å være et ledende europeisk forsknings- og undervisningsuniversitet har vi ikke råd til å la være.