Penger og pisk

På lederplass og på kommentarplass tar Universitas opp to tilsynelatende uavhengige problemstillinger: skolepenger og gjennomstrømning (eller snarere påtvunget frafall). De er likevel ikke så langt fra hverandre som man ved første øyekast skulle tro. For hva er det debatten handler om: studenter skal på den ene eller andre måten tvinges til å gjøre rette valg. De skal tvinges til å fullføre. Anders Giever Imenes (AGI) klarer – og her mangler jeg et godt norsk begrep så jeg stjeler et fra yiddish – med enorm «chutzpah» å påstå at det å tvinge studenter til å betale for skolegangen er å gi dem reelle valg!

«[Det er] grunn til å tro at en [innføring av skolepenger] vil dreie studentenes preferanser i mer matnyttig retning.», skriver AGI, og går like godt videre: «Hver student får velge i et bredt sortiment av private og offentlige institusjoner for læring med ulike ambisjoner. For hvem er vel bedre i stand til å ta dette valget?». Nå sier vel AIG at de ikke skal ta dette valget. For de skal jo velge «matnyttig», eller hva? Bare for å sparke på gode prinsipper mens de ligger nede klarer han å proklamere at internettgenerasjonen, generasjonen som har vokst opp med fri (!) tilgang til informasjon, skulle gå over til å betale for den, fordi de selv ønsker det. Det er nesten ikke til å tro. AGI bruker begrepet besnærende om skolepenger, synonymet «forledende» er mer riktig.

Så til lederen i Universitas: studenter bruker for lang tid på gjennomføring. Forslaget om å kaste ut studenter dersom de ikke leverer til normert tid, skal altså hjelpe til med bedre den økonomiske situasjonen. Jeg er først og fremst usikker på om noen har beregnet de reelle kostnadene ved å ha studenter gående på overtid (tilsynelatende p.g.a. «kaffeslabberas») all den tid de ikke får undervisning, men la gå. Et større problem er konklusjonen om at måten å redusere tidsbruken på er å ta frem pisken (gulroten kommer ikke før vi har pisket den ut av studentene…).

Ikke bedre veiledning for å se om det hjelper. Ikke klarere krav (uten tilhørende straff – ja, det går an det også). Ikke en oppgave som er tilrettelagt for den tidsbruken man har. Ikke kobling til pågående forskningsprosjekter for å bedre relevansen og gjøre forarbeidet mer oversiktlig.

Nei, få dem gjennom. Eller få dem ut. Gulroten er at om 5-10-15 år (hvem vet) er den økonomiske situasjonen så god at vi endelig kan begynne å gi veiledning slik den bør gjøres.

Hva har de til felles disse to meningsytringer fra henholdsvis Universitas selv og en av deres journalister? UiO har blitt kalt en pølsefabrikk, da referert til kvaliteten på utdanningen, men faktum er at det er gjennomstrømningspolitikken som ligner mest på en fabrikk. Vi «produserer» studiepoeng. Vi kan betale skolepenger fordi det er en «investering». Vi skal strømme gjennom systemet.

Kan det være at markedet ikke alltid er den rette måten å snakke om akademia på? Selvsagt ønsker studenter seg en jobb etter studiene, men det er ikke dermed sagt at det eneste vi skal gjøre er å «produsere» arbeidstakere. Universitetene spesielt har et ansvar for å se utover de kortsiktige interessene til arbeidsmarkedet. Det betyr også at selvutviklingen av å skrive en master er viktigere enn om «arbeidsgiver leser oppgaven». Det å gjøre studenter til «kunder» på sin institusjon og dermed få rettigheter a la forbrukere ellers, skjuler det faktum at kunder aldri har innflytelse over den strategiske retningen «fabrikken» (eller UiO om du vil) tar. Dette er ikke noe verken studenter eller Universitas bør ta lett på.

Som Norges største studentavis har Universitas stor grad av innflytelse på meningsdannelsen til studenter og andre. At de bruker all sin meningsdannende spalteplass på å portrettere studenter som produkter; caffe-lattedrikkende døgenikter; og fremfor alt uinteressert i noe annet enn karriere, er graverende. Verst av alt er at de ikke ser at de har et ansvar for å bryte med den type oppfatninger og bruker verdifull spalteplass på å ødelegge for studentenes legitime interesser.