Ad Skolepengerdebatten

Det er med glede jeg registrerer interesse for debatten om finansiering av høyere utdanning. Argumentene fra nei-siden er imidlertid lette å identifisere. De dreier seg hovedsakelig rundt 3 punkter;

1. «Norge har egentlig råd til det». Dette kunne være et godt argument hvis man går i den fellen at man stirrer seg blind på sektorinteresser og glemmer at det offentlige har en rekke andre oppgaver å skjøtte. Norge har økonomiske fortrinn relativt til de fleste andre land. Problemet oppstår når man ser konsekvensene av venstresidens politikk under ett hvor alle tjenester skal finansieres over skatteseddelen. Det er i beste fall et naivt argument når man skal ha i mente den kommende eldrebølgen.

LES OGSÅ: Trenger ikke skolepenger

Det offentlige burde stille som garantist, ikke som eneleverandør, der markedet svikter.

2. «Færre vil søke seg til høyere utdanning». Lik adgang behøver ikke nødvendigvis bety gratis. Da det etter krigen var rasjonelt, sett ut fra størrelsen på norske inntekter og befolkningens utdanningsnivå, å innføre et midlertidig gratisprinsipp, er det ikke gode grunner for å gjøre dette i dag. Slik det er nå, sier vi nei til penger som kunne bidratt til å øke kvaliteten og tilbudet av høyere utdanning ved å takke nei til bedrifter som ønsker å investere i sine kommende kandidaters utdanning. Det offentlige burde stille som garantist, ikke som eneleverandør, der markedet svikter.

Gjennomsnittlig inntekt i Norge i dag er rundt 460 000 kroner. Ved å betale for de som ikke trenger det og si nei til privat kapital, blir det mindre igjen til de som faktisk trenger det og kvaliteten synker.

LES OGSÅ: Nei til skolepenger

3. «Private midler ødelegger den akademiske friheten». Jeg har ikke tiltro til at offentlige midler per se er å betrakte som nøytrale bare fordi de er offentlige. Det er sterk vekst i øremerkinger, gjennomgående bruk av egenandeler, økt vekt på dokumentasjon av nytte og effektiv utnyttelse. Store deler av forskningsmidlene tildeles gjennom politisk fastsatte programmer og ikke ut fra den enkelte forskers eget arbeid. Det er aktivitetskrav på utdanningen og nasjonalt ansvar for en rekke fag som ikke følger med midler. Ved å frigjøre midler fra områder hvor det er betalingsvilje fra det private kunne det offentlige i større grad satset på slike sårbare områder i stedet for at sektoren legger dem ned.

LES OGSÅ: [Lik adgang betyr ikke «gratis»](3)

Når alt kommer til alt, koker det ned til hvilket ambisjonsnivå en har for forskning og høyere udanning i Norge. Jeg har svært høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Slike ambisjoner koster, men neste generasjon vil takke oss for å bruke mer av vår gode private formue til å bygge fremtidens Kunnskapsnasjon.