Lik adgang betyr ikke «gratis»

Prisen vi betaler for gratisprinsippet er redusert kvalitet for alle og mangelfulle tilbud til de beste studenter i Norge. Derfor bør det innføres en moderat avgift på alle studier, skriver Mari Mamre.

Den økonomiske situasjonen for høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er under sterkt press i dag og studiekvaliteten spesielt er skadelidende. Professor ved NTNU, Torberg Falch, gir i Dagens Næringsliv uttrykk for et syn som ser høyere utdanning ikke bare som et samfunnsøkonomisk, men også et privatøkonomisk gode, for de som mottar den, med påfølgende høyere forventet inntekt som viktigste argument.

Det er grunn til å ta debatten om hvem som skal finansiere høyere utdanning og tilveksten av studenter de neste årene. Er det samfunnets oppgave alene, eller er det naturlig med en viss brukerbetaling, og hva med det private næringsliv som nyter godt av verdiskapningen til høyt utdannede kandidater?

Å ikke foreta seg noe med dagens finansiering, vil paradoksalt nok kunne føre til økte sosiale forskjeller i Norge. Færre studieplasser betyr at kravene til å komme inn blir høyere. Vi får en elitedreining av høyere utdanning på basis av manglende kapital. De mest ressurssterke får tilbud om plass og de mindre ressurssterke blir holdt utenfor. Det vil også være svak ressursutnyttelse av landets samlede humankapital.

Jeg er uenig med Falch i at det er de dyreste studiene som bør koste studentene mest, her nevnes medisin- og sivilingeniørstudiet som har spesielt høye kostnader for det offentlige. Disse studentene betaler allerede en høy «pris» for å få innpass på disse program, i form av blod, svette og tårer for å oppnå et perfekt vitnemål. En slik prisdifferensiering synes ikke hensiktsmessig. Forslaget om progressiv studieavgift i etterkant ut fra hva kandidaten tjener er jeg også imot, dette straffer de som gjør det bra, og sliter de ekstra timene på lesesalen for å få gode karakterer med påfølgende godt betalt jobb.

En studieavgift som reflekterer en moderat flat andel av ressursbruken synes som det beste alternativet. Høyere utdanning skal fortsatt være en offentlig samfunnsøkonomisk investering.

Gratisprinsippet for høyere utdanning i Norge lar seg forsvare ut fra ønsket om lik adgang til høyere utdanning og reduksjon av sosiale forskjeller. Dilemmaet oppstår når prisen er redusert kvalitet for alle og mangelfulle tilbud til de beste studenter i Norge, som heller drar ut av landet. Man kan ikke gjøre de svake sterkere ved å gjøre de sterke svakere. Det viktige er ikke at det er gratis, men at alle har adgang til å kunne finansiere høyere utdanning på samme vilkår i Norge.

Det er den private finansieringen av forskning og høyere utdanning som mangler i Norge i dag, relativt til andre land. Ti prosent av forskningen i Norge finansieres privat. I de fleste land står private midler for den største andelen av forskningsmidlene. Denne typen finansiering bidrar til å heve den samlede forskningsinnsatsen, den styrker mangfoldet i forskningsfinansieringen og innebærer at flere aktører i samfunnet engasjerer seg i forskning. Ikke minst frigjøres offentlige midler til utdanning.

Norske studenter oppgir at ca. 80 prosent av deres finansiering kommer fra lån og stipend fra statens lånekasse for utdanning. Til sammenlikning utgjør denne andelen kun 50 prosent i Finland, 56 prosent på Island.

Finansiell støtte fra foreldre utgjør kun 6 prosent av finansieringen mot 16 prosent i Finland. Norske studenter oppgir å dekke 2 prosent av sine utgifter gjennom andre typer stipend mot 6 prosent i Finland og 8 prosent på Island.

Hvis vi som nasjon skal stille oss bak gratisprinsippet og lovprise offentlig finansiert høyere utdanning, burde ikke størrelsen kompensert for mangelen på privat kapital? Alternativet er en skinnpolitikk og lav kvalitet.

Det som ofte glemmes i debatter av «prinsipiell» karakter, er konkrete nivå på en eventuell avgift. Dette er ikke uvesentlig. Ingen ønsker seg til en situasjon som i USA med opp mot 250.000 kroner i årlig avgift.

Et moderat nivå på 10.000 per semester per student vil gjøre stor forskjell. Basert på gjennomsnittstall ville Universitetet i Oslo få i underkant av 700 fulltidsansatte professorer eller 520.000 flere gruppeundervisningstilbud av denne sum.

Det er på tide å ta debatten om høyere utdanning er et samfunnsøkonomisk eller et privatøkonomisk gode. Jeg sier det er begge deler.