Direkte feil

Saken jeg skrev om de økonomiske forholdene ved Psykologisk fakultet har satt sinnene i kok blant fakultetets studentrepresentanter. I et leserinnlegg kritiseres Universitas for uryddighet i vår fremstilling av saken. Det stemmer at jeg i arbeidet med å oppsøke kilder til saken ble henvist til representanten med best oversikt over de økonomiske forholdene. Jeg prøvde gjentatte ganger å få tak i personen, via telefon, sms og telefonsvarer, men lykkes ikke. Da jeg likevel fikk uttalelser fra den første personen jeg snakket med, valgte jeg å basere saken på denne kilden, som sitter i programutvalget for profesjonsstudiet i psykologi.

Har man først sagt ja til intervju, og fått sitatsjekk, må man forvente at sitatene brukes. Kritikk om «feil kildevalg» faller på sin egen urimelighet. Det stemmer også at studentrepresentanten med best oversikt over forholdene ringte meg opp igjen. Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke tok meg tid til å informere personen om hva saken gjaldt, men på det tidspunktet kilden tok seg tid til å svare på de uttallige henvendelsene var det for sent. Jeg blir også anklaget for å bruke fragmenter fra intervjuet og løsrevet informasjon for å bygge opp under saken jeg ønsket å fremstille. Dette er grove anklager, og direkte feil. Utgangspunktet for saken var en student som syk gjennomførte eksamen i kognitiv psykologi på grunn av bortfallet av muligheten til å ta utsatt eksamen. I arbeidet med saken lot jeg både studentrepresentanter, økonomisk ansvarlige og fakultetsledelsen slippe til med uttalelser. At ingen jeg snakket med nevnte Øystein Djupedals «hvileskjær», som i et leserbrev beskrives som den viktigste årsaken til underskuddet, må kildene jeg snakket med ta på sine skuldre. Ingen av opplysningene er gale, alle involverte parter har fått tilsvarsrett og sitatsjekk. Jeg anbefaler representantene i programrådet for profesjonsstudiet i psykologi å svare på henvendelser neste gang, fremfor å angripe fremstillingsmåter i leserbrevform i etterkant.