Kan klare seg selv med doktorgrad

Publisert

innlegg

Kjell Roland blir sitert i Universitas siste utgave for å løfte en pekefinger (skjønt bare en liten) mot at for mange studenter velger doktorgrad. Jeg kan være både enig og uenig i at det utdannes for mange for spesialiserte forskere som samfunnet ikke har bruk for.

Det er opplagt at det skjer et betydelig frafall i den akademiske karrieren, og at heller ikke den private forskningsvirksomheten kan fange opp alle som får doktortittel. En lederartikkel i tidsskriftet Nature tok nylig for seg spørsmålet om doktorgraden er veien å gå innenfor akademia. Det kan virke som den type utdannelse er i ferd med å bli utdatert.

Som stipendiat er det mitt inntrykk (og håp) at de fleste av oss kommer til å klare seg i andre meningsfulle jobber, og at det finnes arbeidsgivere som etterspør folk med våre ferdigheter. Selv er jeg så heldig og bruker tid på å studere i utlandet, lærer meg et annet språk og blir kjent med en annerledes kultur mens jeg tar doktorgraden ved Universitetet i Oslo. Det kunne være spennende å høre hva Roland synes om unge nordmenn som tar en doktorgrad i utlandet. Uansett oppholdssted er det nemlig noen kvalifikasjoner utover den snevre spesialiseringen vi får med oss når vi «kaster vekk våre beste år». Planlegging, problemløsning, samarbeid, kreativitet og kunnskapsformidling for å nevne noen uten å hevde at de er unike for min type jobb. Er det unikt for høyere utdanning at spesielle ferdigheter går tapt på vei igjennom arbeidslivet? Er dette et dårlig tegn?

– Alle kan jo ikke bli Harald Eia, heller.

For hvis det finnes feilutdannede studenter i overskudd, hva ellers skal da samfunnet utdanne og bruke disse individer til? For å sette det på spissen, hva er det ideelle forholdet mellom rørlegger og stipendiater i en nasjon som Norge? Alle kan jo ikke bli Harald Eia, heller.

Innlegget er forkortet. Red.

Powered by Labrador CMS