Likestilling atter en gang
Det er meget hyggelig å bli lest, om enn ikke bli satt uhemmet pris på. Så jeg synes Trond Yngve Larsen, den store Høvding hos De Radikale, fortjener et svar på sitt innlegg. Sant å si er jeg ikke overrasket overhodet: Å kritisere radikal kjønnskvotering i våre dager er politisk ukorrekt og i det hele tatt farlige greier. Og selv om det er morsomt å fare med stoff som kan gå visse mennesker på nervene (særlig når det irriterer selve Høvdingen), gjør jeg ikke dette for moro skyld.
Jeg prøver å peke på helt vesentlige problemer ved radikal kjønnskvotering som ser ut til å gå kvoteringens protagonister hus forbi. Moro kan vi ha det siden, og hvis høvdingen synes det høres gøyalt ut å belyse sammenhengen mellom hårfarge og rekruttering til akademiske stillinger, håper jeg han får plass til det innimellom alle høvdingaktivitetene sine. For det gidder ikke jeg.
Men la oss begynne med en erkjennelse fra min side: jeg angrer veldig på at jeg ble kreditert at «Feilen kan ikke ligge i at kvinner blir diskriminert i søknadsprosessen». Jeg beklager dette. Selvfølgelig kan den det. Jeg velger derimot Høvdingens varsomme linje: Ingen skal anklages, og hvis dette i det hele tatt er tilfellet kan det godt hende at det skjer helt ubevisst.
Men, forekomsten av denne type diskriminering ville det vært mulig å bevise eller motbevise ved hjelp av Tallet (med visse forbehold mot statistikk som mål på virkeligheten). Dette tallet, som Høvdingen helt riktig understreker utgjør hovedvekten i mitt argument fra forrige leserinnlegg, er nemlig prosentandelen av søkerne på de akademiske stillingene som er kvinner. I sitt innlegg finner han det «lettere absurd» at jeg kritiserer en studentpolitisk fraksjon ved Universitetet for å mangle dette tallet, da det ikke finnes.
La meg gjøre det klart hva som i realiteten er lettere absurd: at dette tallet ikke finnes. Og i samme slengen vil jeg også gjøre det klart hva som er hodeløst absurd: at kvoteringsplaner blir vedtatt uten at man engang har dette tallet. Høvdingen mener dette tallet kunne vært «interessant».
Interessant?! Tallet er en betingelse for å i det hele tatt vurdere kvotering. Som jeg har sagt tidligere kan det hende at 16 prosent av de ansatte er kvinner nettopp fordi omtrent 16 prosent av søkerne er det òg. Er dette feil, kan vi stryke alt jeg hittil har skrevet, og det kan godt hende, nå som det er klargjort at tallet ikke finnes ennå. Stemmer det, må man innse at man heller skulle kjørt en av de vanlige holdningskampanjene (hvor impotente de nå enn er) for å interessere kvinner, da kvotering er et altfor alvorlig steg, som fort kan gå utover andre viktige, tverrkjønnlige interesser (se leserinnlegg 28/02/01).
Høvdingen mener at det ikke er «OK» å lene seg tilbake selv om det viser seg at bare 16 prosent av søkerne er kvinner. Jeg er så til de grader enig, men der skilles våre tankeganger: han mener at man derfor har grunn til regelrett å fylle på med kvinner i stillingene, mer eller mindre uavhengig av hvor mange det er av dem blant søkerne – i alle fall før noen har fått undersøkt dette. Jeg tror det har oppstått en misforståelse et sted på veien. For hva er likestilling: like mange kvinner som menn i stillingene til envher pris, eller like muligheter for begge kjønn? Forskjellen er vesentlig.