Mer tragedie enn sirkus

Publisert

– Etter mine 15 år med erfaringer i saken, mener jeg at Tjørhom har fått det meste galt.

I Universitas 3. mars omtaler journalist Vegard Tjørhom Nedkvitne-saken under tittelen «Sirkus Nedkvitne». Etter mine 15 år med erfaringer i saken, mener jeg at Tjørhom har fått det meste galt.

En mobbesak har alltid to sider, skriver journalisten. Det er en oppsiktsvekkende påstand som jeg gjerne ser han presenterer overfor for eksempel små barn med briller og fregner. Eller overfor den unge kvinnen som ble offer for uønsket seksuell oppmerksomhet fra Arnved Nedkvitnes (AN) side. Saken starter på vårt institutt uomtvistelig som totalt uprovoserte sjikaner fra AN. Disse er rettet mot kolleger utenfor og innenfor miljøet på Blindern. Det er som følge av disse sjikaner at ledelsen (dvs. etterhvert et dusin ledelser på institutt, fakultet og universitet) blir trukket inn.

Tjørhom antyder at ANs problem bunner i faglig styrke, underforstått sammenlignet med kollegene. Dette er ikke mindre oppsiktsvekkende. Riktignok har AN skrevet så i e-poster. Det blir ikke sannere av den grunn, tvert imot. De dokumenterbare fakta er at i det øyeblikk AN skal skrive om fagpolitikk og kolleger, kommer en enestående rekke løgner fram. Han innrømmet i rettssaken å ha som mål å svekke kollegenes troverdighet; å ta mannen og kvinnen i stedet for saken.

Nedkvitne er uten jobb og alene, heter det i Universitas. Nå ja, Forskerforbundet og flere på universitetet støtter ham. Alle synes saken er tragisk. Ingen har sprettet champagne. Faktum er at siden AN ankom instituttet for 15 år siden, har mange av kollegene søkt å trekke ham med, faglig og sosialt, mange ganger, med liten framgang. Først etterhvert kom det til det punkt at mange kolleger ikke orket å ha med ham å gjøre. Ikke minst middelalderhistorikere. Dette er «utfrysningen». «Saka burde aldri ha kome til rettslokala». Det er AN som har gått til sak. Og til rettslokalet har han, under et stort antall råd og advarsler med en rekke tilbud om løsninger, styrt skritt for skritt.

«Ufarlege karakteristikkar», skriver Tjørhom om AN. Å gå i detalj i Universitas synes jeg ikke er riktig, men jeg vil nevne at karakteristikkene også omfatter korrupsjon og lovbrudd. Disse er vel ufarlige hvis de er usanne, mener journalisten. Poenget er at disse totalt grunnløse påstandene serveres gjennom mange år overfor stipendiater og andre nye ansatte mot folk i situasjoner der tillit står sentralt. AN har selv sviktet denne grovt. Tjørhom gjør litt narr av verneombud Børing som uttrykker at hun, uten å ha møtt ham, er redd for å bli trakassert. Hun skal imidlertid ikke ha snakket med mange med erfaring for å opparbeide en slik frykt.

Blant historikerne diskuteres fag og fagpolitikk friskt hver dag, ja, så friskt at historikerne har ry i andre fag for å være spesielt harde i diskusjoner. Slik kan det godt være, ja, bør det være, ved universitetet. Det bør likevel gå en grense, om enn langt ute. Den grensen er overskredet.

Powered by Labrador CMS