Om leger, politikere og turnusplasser

Publisert

Alle har visst en mening om leger, og det virker som om mange finner glede i å rette noen reale sleivspark mot denne yrkesgruppen. Jeg ville håpe at meningene kunne være noenlunde saklige, særlige i et tidsskrift som Universitas, som jeg mener burde tilkjenne seg en viss seriøsitet. Vi leste i Kommentaren av Karsten Eig den 21. februar om hans meninger om turnussaken. Jeg føler behov for å komme med noen saksopplysninger:

For det første: Turnustjenesten er absolutt nødvendig for utdannelsen av gode leger. Uten klinisk arbeid under veiledning, vil legekvaliteten bli dårligere. Dette burde være åpenbart, og turnustjenesten burde være ønsket av alle. Turnustjenesten er en innføring i det norske helsevesenet som alle som vil arbeide som lege i Norge, må gjennomføre. Eigs forslag om å gjennomføre tjenesten i utlandet er derfor ikke en aktuell problemstilling. (Studenter innenfor EØS-land kunne i teorien ta turnusen der, men det ville bare være en absolutt kriseløsning. Poenget er, som sagt at man gjennom turnustjenesten skal lære det norske systemet å kjenne.)

For det andre: Antallet personer som kan skyfles gjennom turnustjenesten har en begrensning. Som sagt er poenget at man skal jobbe som lege, og dette krever at man får reelt ansvar for mange pasienter. Hva er vitsen, hvis man bare blir turist på en avdeling og ser pasienter som allerede er utredet? Ergo: Blir det for mange turnusleger går kvaliteten ned. Vi kan ikke lage flere pasienter. Videre er det slik at vi ikke får flere leger enn de som kommer ut av turnusordningen, siden dette kreves for praksis i Norge. Av dette følger at man må regulere antallet medisinstudenter slik at det ikke oppstår kaos, sånn som nå. Nmfs forslag er å begrense utdelingen av gebyrstipend for nye søkere til medisin i utlandet. Det er nå ingen begrensninger for hvem og hvor mange som kan studere medisin i utlandet. Sånn kan det ikke fortsette, men der står altså turnussaken.

Så vil jeg gjerne få tilbakevise en del myter om leger og Legeforeningens påståtte makt. Legene fikk høyere lønn på 90-tallet fordi de hadde sakket akterut i forhold til andre med tilsvarende lang utdannelse. Lang utdannelse bør legitimere en høyere lønn. Det har aldri vært noe argument at legene da ville arbeide enda mer og på den måten forkorte helsekøene.

Videre må det presiseres at det er politikerne som bestemmer antallet medisinstudenter. Legeforeningen har aldri blandet seg inn i det. Den har kommet med råd, men de har dessverre ikke blitt fulgt. Resultatet er et kaos i turnusavviklingen fra 2004 som har ligget i kortene i flere år. Dette medfører store bekymringer for alle som nå studerer medisin. Kommer vi til å lære nok til å gjøre en bra jobb i fremtiden? Jeg håper politikerne nå innser problemet og kommer med noen konkrete løsninger.

Powered by Labrador CMS