Humanistene er ikke syke

Under tittelen «HF-syndromet» gikk Universitas-journalist Nordis Tennes sist uke hardt ut mot Det humanistiske fakultet (HF). Tennes nevner i sin kommentar en rekke problemområder, som hun lister velvillig opp, uten å utbygge utvalget med argumenter. Dessuten går en del av hennes kritikk på akkord med hverandre. Det er ulogisk for meg å trekke frem at fakultetet blir nedprioritert, samtidig som hun trekker frem Kristian Meisingsets kritikk om at humanister syter seg til penger, særlig da en nylesning av den opprinnelige artikkelen burde enkelt avsløre at den journalistiske vinklingen i større grad bidrar til det sytete inntrykket, fremfor det som ble sagt av intervjuobjektene. I mine øyne er sparkingen av en ansatt som harselerer med sine medarbeidere langt fra et symptom på «en inngrodd ukultur», men likevel fremstilles Nedkvitne-saken i dette lys.

Å trekke frem Terje Lohndal, som Tennes mener flyktet fra Universitetet i Oslo (UiO), viser en ganske hårreisende mangel på journalistisk teft, fordi dette er en ikke-sak. Lohndal er fortsatt tilknyttet HF, og hans «flukt» var noe han ble både støttet og hjulpet til av UiO. Det er positivt at kandidater fra HF får den beste utdannelsen som er mulig.

Hvorfor skal man, hver gang det skal settes et søkelys på HF, benytte seg av unyansert negativ retorikk? Er alle forståsegpåere redde for at med litt ros vil alle de gode prosessene, og det gode arbeidet som gjøres stoppe opp? Eller er de virkelig så uvitende om forholdene som de gir inntrykk av å være? Hvordan kan man påstå at humaniora har lukket seg fra samfunnet, når HFs ansatte opptrer med 4000 medieoppslag i året? Hvordan glemmer man at HF har profiler som Hilde Henriksen Waage eller Ole Moen, for å nevne noen? Sist uke startet en samtaleserie på litteraturhuset om interessen for historie, som var så populær at flere ble stoppet i døren på grunn av plassmangel. Dette er verken første eller siste gang humaniora presenterer seg utenfor Blinderns akademiske stue, og det er et annet tydelig tegn på humanioras samfunnsrelevans.

Det skjer mange andre positive prosesser ved HF. I fjor slet fadderordningen med å finne faddere på HF. I år ser man allerede positive forandringer: hele Fadderordningsutvalget (FOU) har en tilhørighet til HF. FOU har involvert flere i arbeidet på HF enn på de andre fakultetene, og Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) skal gjennomføre en lokal fadderordning. Det er kjent at språkprogrammet tidligere slet, derfor har fakultetet tatt grep og reformert studieprogrammene på ILOS. Studentene i Det humanistiske fakultets Studentutvalg (HFSU) fått gjennomslag for en større andel varierte eksamensformer. I år stiller HF-lista til valg til Studentparlamentet (SP). Dette er en annen studentdrevet positiv forandring, da det idag i praksis kun er en valgt representant i Studentparlamentet fra HF.

At det finnes et helhetlig forbedringspotensial ved fakultetet er jeg hjertelig enig med Tennes om, men man må ta utgangspunkt i den virkelighet som eksisterer ved HF, ikke den virkeligheten man opplever gjennom journalistenes beduggede briller. Mye av dette forbedringspotensialet er på vei til å utløses gjennom prosesser som er underveis. Jeg har tro på at disse prosessene vil bli bedre dersom studentene og de ansatte i størst mulig grad jobber sammen. Dessverre er det visse oppslag som fremmedgjør studentene og ledelsen, og dermed stikker kjepper i hjulene for oss som prøver å bygge en bro over gapet. Kritikk er bra, men den unyanserte kritikken er og blir lite annet enn et irritasjonsmoment.