Å endre for å bevare ñ Konservatisme i praksis.

Publisert

I Universitas 2/2-05 stilte Eva Kristin Urestad Pedersen spørsmål ved om DKSF sin kritikk av «Fritt» Akademia i det hele er konservativ. Vi mener det er god konservativ politikk å gi universitetet mer styring over seg selv. Pedersens innlegg viser at reaksjonære krefter i akademia dessverre har fått legge premissene for debatten. Vi beklager at fakkeltog-akademikeres bruk av orwellsk nyspråk i parolen «Fri» Akademia har hatt sin tilsiktet demagogiske effekt. Det er ikke vanskelig å innrømme at det finnes barrierer for kommunikasjon, men slike ideologiske vrangforestillinger må tas ved hornene. Konservatisme måler ikke enhver ting opp mot en fastsatt standard, men bruker sine grunnprinsipper for å løse samfunnsproblemer på en dynamisk måte. Slik er konservatisme en moderne ideologi; endre for å bevare.

Pedersen har helt rett i at conservare direkte oversatt betyr å bevare, men å ta dette til inntekt for en ensidig forståelse av konservatismen som politisk ideologi er lite holdbart. Konservering kan lede oss inn på tanken av en holdbarhetsdato, men politikk handler ikke om syltetøy; det handler om å fordele goder og byrder blant mennesker som har valgt å leve sammen i et samfunn som hele tiden er i endring. Konservatisme er tro på at individets vilje og evne til å ta ansvar for seg selv og andre er større enn kollektivets, og tro på at kontinuerlig fremskritt er bedre enn både stagnasjon og revolusjon. Konservatisme er å ta vare på det som er godt av i dag uten å redusere mulighetene av i morgen, og å ikke ignorere verken ansvaret for å bevare eller ansvaret for å forandre.

Et samfunn basert på statiske mål, basert på en utstrakt gruppetenkning med en enhetsdoktrine i bunn, klarer ikke å møte de raske omstillingene verden byr på. Universitetet lider når man ser på det som distansert fra resten av verden, og mener det ikke behøver bevege seg for å fylle sin posisjon. I motsetning til solen har ikke Universitetet dette privilegium. Hva som skjer dersom en ikke er villig til å godta utvikling ble godt illustrert i den gamle østblokken: Statiske mål for samfunnsutviklingen ble brukt som evigvarende sannhetsdoktriner for et godt samfunn. Dette satte en effektiv stopper for velstandsutvikling, sosial mobilitet og valgmuligheter for innbyggerne. I dagens akademia er det verdiskaping gjennom samarbeid med næringsliv og tilrettelegging av gr¸ndervirksomhet som blir stoppet. Når verden innhentet østblokken, kom omstillingen i vill og ukontrollert fart. En omveltning som, selv om den var påkrevd, hadde mange utilsiktede konsekvenser. Som konservative vil vi at akademia skal omstilles gradvis, heller enn at en revolusjon skal tvinges frem grunnet et kunstig verdigrunnlag i debatten om akademia.

Når «Fritt» Akademia går i fakkeltog for status quo, er dette nettopp (mis)bruk av utdaterte sannhetsdoktriner for et «godt» akademia. De forfekter en holdning som synes å se akademia som uberørt av utviklingen i samfunnet for øvrig, en oppfatning av virkeligheten som Isak Sellanrå hadde pantsatt gården for å støtte. Man må ikke glemme at den samfunnsmessige motivasjonen for å tilrettelegge for utdanning og forskning er å fremme – ikke hindre – samfunnets utvikling. For at utdanning og forskning skal oppnå dette mål er det påkrevd at man evner å forandre seg.

DKSF mener at lovforslaget er et skritt i riktig retning, samtidig som det ikke går langt nok i å gi akademia endringsevne. Vi mener at Ryssdal-utvalgets stiftelsesmodell bør gjennomføres. En modell som ugjendrivelig hadde bedret Universitetets selvstendighet, og dermed et skritt i retning av et de facto Fritt Akademia.

Som konservative har vi en ideologisk forankring, en forankring som fordrer ansvarlig pragmatisme. Vi mener at dette ikke kan forenes med statisk fastfrysing i gamle tankebaner og organisasjonsformer, slik «Fritt» Akademia med sin reaksjonære, ikke-konservative, virkelighetsforståelse høylydt forfekter.

Powered by Labrador CMS