What’s in it for me?

Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) og Oslo- og Akershusstudentenes studentsamskipnad (OAS) vurderer i disse tider en sammenslåing. Hva betyr det for deg som SiO-student?

Initiativet til sammenslåingen kommer fra studentene selv. I SiO har Velferdstinget (VT) vedtatt at de ønsker en sammenslåing mellom SiO og OAS. Selv om hverdagen til studentene kan være ulik, avhengig av om man studerer teater, teologi eller IT, er behovet for velferdstjenester ganske likt. Studentene forholder seg til samme knappe lånekassestøtte, samme boligleiemarked og har i all hovedsak samme livssituasjon i kraft av å være student. Kanskje er det dermed rettferdig at de har de samme tilbudene.

Studentstyringen av samskipnaden er et ufravikelig prinsipp i denne prosessen, og det er et premiss for en sammenslåing at velferdstilbudet minst skal opprettholdes på dagens nivå. Det er også mye som tyder på at en sammenslåing kan lønne seg for både SiO og OAS-studentene. SiO og OAS har mye av det samme tjenestetilbudet. Fusjon vil dermed gi mer robuste fagmiljøer i tillegg til andre fordeler. For eksempel: Å slå sammen spisestedene eller bokhandlene vil gi større kundegruppe, bedre innkjøpsbetingelser, større muligheter for investeringer i teknologi og så videre. Dette skal selvsagt komme studentene til gode. Dessuten kvitter begge bokhandlene seg med en konkurrent, og en større kundegruppe hos spisestedene gir muligheter for et mer mangfoldig tilbud.

Å samle studentboligene og studentbarnehagene under samme paraply kan også være positivt. For det første vil det gi større valgfrihet og et bredere tilbud for studenter som søker om bolig eller barnehageplass. For det andre ligger OAS sine boliger og barnehager i de delene av Oslo SiO har dårligst dekning. For en jusstudent med barn kan en barnehageplass på Bislett være et bedre alternativ enn på Kringsjå eller Blindern. Og for en arkitektstudent kan en studentbolig på St. Hanshaugen være bedre enn på Sogn.

På lang sikt kan det til og med hende at en sammenslåing er nødvendig for å bevare det tilbudet man har i dag. De offentlige tilskuddene til samskipnadene minker, og øremerkede tilskudd til for eksempel studentbarnehager fjernes. Kutt i basisbevilgningene til utdanningsinstitusjonene forplanter seg videre i form av kutt i institusjonenes tilskudd til samskipnadene.

Samtidig øker presset på tjenestetilbudet. Antallet internasjonale studenter og tilflyttingen fra resten av landet stiger. Å finne bolig på det private markedet i Oslo er vanskelig hvis man i øyeblikket befinner seg et helt annet sted. Studentboliger er dermed en forutsetning for å gi disse studentene mulighet til å studere i Oslo. Presset på boligene forsterkes av at boutgiftene i Oslo er høyest i landet. Behovet for studentboliger i byen blir dermed større. Og å forene krefter med OAS i kampen for tomter og boligtilskudd kan gi større mulighet for å få flere boliger.

Nyere tall viser at studentenes kjøpekraft har sunket de siste årene. Behovet for billig mat, helsetjenester, trening, kulturtilbud og eventuelt også barnehageplass vil dermed fortsatt være til stede. Noen av disse tjenestene er dessuten skreddersydd og spesialtilpasset studenter og studenters behov.

På sikt må vi derfor bygge en samskipnad som står på egne ben, med robust økonomi og muskler til å gjøre nødvendige investeringer, med en stor og stabil brukermasse og ikke minst med slagkraft overfor offentlige myndigheter. Sammenslåing kan være et virkemiddel for å oppnå dette. En samlet stemme fra 55 000 studenter overfor Stortinget og Oslo kommune vil være vanskeligere å overse enn dagens to delvis motstridende stemmer.

I dag kjemper SiO og OAS om de samme ressursene i stedet for å forene sine krefter og ressurser i arbeidet for økt studentvelferd. For oss SiO-studenter kan en sammenslåing på kort sikt gi større valgfrihet, større slagkraft, stordriftsfordeler og økonomiske gevinster som kommer studentene til gode. På lang sikt kan en sammenslåing faktisk være en forutsetning for å bevare velferdstilbudet vi har i dag.