Oljepenger + musikk = Oljepenger + musikk

Universitas’ «pragmatiske» tilnærming til by:Larm og StatoilHydros omdiskuterte artiststipend (Morgendagens helter – hvilken «morgendag» skaper oljeindustrien?) i forrige ukes utgave, er i tråd med VG og Aftenpostens kultur-apolitiske utspill i debatten. Flere av oss håpet at studentavisa ville fronte en mer visjonær holdning til klimautfordringene, også i kulturpolitiske spørsmål, utover det å «murre» til bedrifter først etter at de er dømt.

Det vanligste – og beste – argumentet, som også journalist Maren Ørstavik trekker fram, er at norske musikere allerede er indirekte finansiert av oljepenger gjennom statlige støtteordninger som bemidles av norsk oljeindustri. Hun er rask med å påpeke at «det ikke [er] mange ledd før miljøskadelig oljedrift er en kilde» for kultursponsingen uansett. Hun virker derimot mindre interessert i å tenke kausalt når hun påstår at «kloden ikke blir noe varmere» av at et oljeselskap sponser et band. Denne påstanden impliserer at det ikke vil ha noen effekt for StatoilHydro å framstå som velgjører for norske kulturaktører; at reklame ikke virker.

For vi bør ikke glemme at dette er reklame. Reklame styrker bedriften; bedriftens virksomhet er i stor grad miljøfiendtlig. Ørstavik vil man skal innta en posisjon som fører til resultater. Reklame gir resultater. Resultatet av de positive assosiasjonene stipendet skaper for StatoilHydro, kan være – sagt noe banalt – at nordmenn får et bedre inntrykk av StatoilHydros virksomhet og dermed at kloden blir noe varmere. Et mer redelig argument kunne vært: «Kanskje dette har negative miljøkonsekvenser, men det gir artister en god anledning til å slå gjennom». Eller å si som Stein Østbø i VG: «Gi gass!»

Å tenke og handle «pragmatisk» kan vise seg å være en flyktig aktivitet. Hva som er de mest «pragmatiske» grepene i forhold til dagens klimapolitikk kan vise seg å være kraftig forskjøvet om 10-20 år – nettopp på grunn av dagens «pragmatiske» tilnærming til problemet, også fra kulturlivets side. Ørstaviks siste formaning, «La oss slutte å rope så høyt, og heller holde blikket vendt mot fremtiden», er symptomatisk for stipendtilhengerne i denne debatten: La oss slutte å rope så høyt og holde blikket vendt mot framtiden, mot «morgendagens helter» og så kan vi heller «murre» i kor når det allerede er for sent.