Er ydmykhet etisk?

I Universitas 18. februar skriver debattredaktør Andreas Slettholm en kommentar som levner ledende vitenskapsmenns krav om rasjonalitet liten ære. I debatten om Snåsamannen skal de ha begått en anti-ydmyk kardinalfeil ved å legge til side forskingas kamp om brød til fordel for å slå et slag for rasjonaliteten. Akkompagnert av kunnskapsfiendtlige karikaturer og et sammensurium av halvsannheter med løs eller fast forbindelse til saken, formulerer han mellom linjene et forbløffende standpunkt: Konfrontert med påstander om at det finnes «kunnskap» og «fakta» som ikke er etterprøvbare, bør ledende vitenskapsmenn holde kjeft.

Selv om vitenskapens ideal om rasjonalitet er nettopp det – et ideal – betyr ikke det at vi like godt kan forkaste vitenskapelig metode i søken etter kunnskap. Når et fenomen kreves fritatt for, eller i sin natur ikke kan gjøres til gjenstand for, vitenskapelig gransking, må det nødvendigvis også gi avkall på krav om en allmenn, intersubjektiv sannhet. Enkeltmennesker og grupper av likesinnede opplever hver eneste dag ting som er ubegripelige for uinnvidde. Fortellinger om disse tingene er naturligvis sanne for dem. Men de kan ikke kreve at andre anerkjenner fortellingene som sanne for seg.

På den andre siden driver forbrenningsmotorer millionvis av biler hver dag – de slipper forresten ut CO2. Antibiotika, vaksiner og moderne landbruk har reddet millioner av liv. Visse typer metall gir, i tilstrekkelige mengder og under gitte betingelser, opphav til betydelige mengder varme som gir energi til å drive turbiner som igjen driver generatorer på hundrevis av kjernekraftverk over hele jorda. Det er ikke vanskelig å forstå at disse teknologiene kan virke like mystiske som fisen til Pølse-Hanssen junior. Men tankesettet som har framskaffet kunnskapen bak disse teknologiene har vist seg så overlegent i sine bidrag til å framskaffe etterprøvbar kunnskap, at det er grunn til å spørre seg om sannhetssøkende mennesker opptrer uetisk dersom de er ydmyke i sitt forsvar av det.