– UiO elendig på studentutveksling!

Eivind Vad Petersson, student på Internasjonale studier.

Våren 2002 konkluderte en ekstern evalueringskomité med at det var «not easy to understand why the UiO should do so badly on international student exchange». Året etter vedtok universitetsstyret en egen strategi for studentmobilitet, med mål om å doble antallet inn- og utreisende studenter innen 2006. Resultatene lar imidlertid vente på seg.

Ta for eksempel Erasmus, det viktigste rammeprogrammet for studentutveksling. Til tross for alle fagre festtaler og ambisiøse strategier: forrige studieår sank faktisk antallet Erasmus-studenter fra UiO – og det for andre år på rad! NTNU hadde til sammenlikning en økning på over 20 prosent. I relative tall har NTNU dobbelt så mange Erasmus-studenter som UiO.

NTNU skulle heller egentlig ikke være noen målestokk; UiO er et hovedstadsuniversitet, med de muligheter dette innebærer for studentutveksling. Men stiller man UiOs mobilitetstall opp mot tilsvarende statistikk fra universitetene i København, Stockholm og Helsinki blir bare situasjonen enda mer begredelig.

Hva er det så som ikke fungerer? Selv vil jeg trekke fram tre elementer: utvalget av utvekslingsavtaler er for dårlig, informasjonen om studentutveksling må i større grad tilrettelegges for den enkelte student, og det kan dessuten være behov for en grunnleggende kulturendring ved UiO. Det siste først:

En venn av meg skulle nylig reise ut på en av UiOs sentrale utvekslingsavtaler. Han møtte tidlig på store problemer med å komme inn på emner ved det utenlandske universitetet, ettersom UiO-studentene kom sent inn i den lokale søknadsprosessen. UiO viste imidlertid svært liten interesse for å hjelpe studenten, og henviste heller til at dette var systemproblemer man ville ta med seg i planleggingen av neste års opptak.

For halvannet år siden havnet en student fra BI i en tilsvarende situasjon. Saken ble omtalt i Aftenposten, og dagen etter hadde BI tatt affære og sikret studenten studieplass. Jeg mener på ingen måte å argumentere for en privatisering av høyere utdanning, men når hensynet til «systemet» går foran den enkelte student er det noe alvorlig galt.

For det andre: Mange institutter og programmer ved UiO har rett og slett et pinlig utvalg av utvekslingsavtaler. Situasjonen blir bare enda mer ubegripelig når man tar i betraktning de brede internasjonale kontaktnettene forskerne ved UiO har, og hvilke uutnyttede muligheter dette innebærer for inngåelse av utvekslingsavtaler.

Et annet problem er at det hersker en forestilling om at utenlandsopphold bare kan innpasses som «frie poeng» i studieprogrammene. Om slike holdninger bare er basert på misforståelser eller er utslag av faglig arroganse skal jeg ikke spekulere i. Det burde uansett ikke være tvil om at Norge har ratifisert internasjonale konvensjoner som gjør det klart at bevisbyrden ligger på institusjonen – ikke hos den enkelte student – for å vise at emner tatt i utlandet er «substantially different» fra de norske emnene det gjelder.

For det tredje er det fremdeles behov for å gjøre noe med informasjonen om mulighetene for studentutveksling. Informasjonen om utveksling må tilpasses den enkelte students studiesituasjon, og særlig de vitenskapelige ansatte må trekkes med i informasjonsarbeidet for å peke på alle fordelene et utenlandsopphold innebærer – ikke minst faglig.

Vi studenter må også tørre å stille krav; med innføringen av Kvalitetsreformen har vi faktisk rett til å få tilrettelagt utenlandsopphold som en del av studiet vårt. For UiO må festtaleretorikkens tid nå være forbi, og rektor Arild Underdal – sammen med ledelse og styrer på alle nivåer – må lede an i å omsette ambisjonene i konkret handling.