Kulturboikott av Israel

Kristoffer Hatteland Endresen, kulturredaktør i Universitas, skriver 14. januar om min boikott av israelske kunstinstitusjoner og kunstnere. Han kaller mitt utspill en «grunnløs apell» og mener jeg ikke har noe klart mål.

Dette kan ikke stå ubesvart. Jeg har arbeidet snart seks år på vestbredden og har et erfaringsgrunnlag for mine ytringer, og ønsker med dette å bedre kulturredaktørens forståelse. Det kan være vanskelig å forstå hvordan de komplekse forhold er i et samfunn som har levd i 41 år med okkupasjon, uten å ha vært der selv.

Vi ved Kunstakademiet i Ramallah har dessverre måtte avbryte alle samarbeider med israelske kunstnere og utdanningsinstitusjoner. Alle israelske institusjoner vi er i dialog med, forstår og utrykker støtte til boikott og oppfordrer faktisk omverdenen til å følge vårt eksempel.

Israelske kunstnere oppfordrer altså selv til boikott. Dette begrunnes i at deres viktigste arbeid er opinionsdanning i Israel og ikke fremming av egen kultur. Jeg og mine palestinske kolleger kjenner opposisjonen i Israel meget godt. De må fortsette sitt viktige arbeid med kritikk av sine folkevalgte, nekte militærtjeneste og arbeide for en fredelig løsning og avslutning av okkupasjonen.

Det er også av sikkerhetsgrunner for våre studenter og ansatte at vi må markere boikott under massakren i Gaza. Kollaboratører under alle okkupasjoner blir frosset ut av samfunnet og i ytterste konsekvens drept. Det er farlig å bli forbundet med den andre siden for begge parter.

Israel har som okkupant nedfelt at kunstutdanning ikke er tillatt. Som kunstutdanningsinstitusjon opererer vi da «ulovlig», ifølge okkupanten. Vi må ta avstand fra institusjoner som er støttet av en stat som forbyr et undertrykket folk å bevare sin kulturelle identitet og kollektive hukommelse.

Det er selvfølgelig meget trist å skulle gå til et skritt hvor man tar til orde for boikott, men for meg er det derfor unaturlig å skulle promotere israelsk kultur eller samarbeide med israelske institusjoner. Boikott er en fredelig og ikke-voldelig måte å markere avstand på. Israel må presses, også gjennom kulturelle virkemidler. Hatteland motsier seg selv når han skriver at jeg kun ønsker å ramme der kulturen kan, og at det har marginal effekt. Dette er ukorrekt: man skal ikke undervurdere virkningen av en global kulturboikott av Israel. Kulturen representerer identitet og er kjernen i den israelske stolthet. Dersom alle kulturpromotører boikotter Israel, slik man gjorde med apartheid-regimet i Sør-Afrika, vil Israel bli rammet hardt.

Hatteland, jeg er ikke utsatt for blendende massesuggesjon, det er en latterlig påstand. Men jeg har blitt skutt på av israelske soldater, opplevd at mitt hotell har blitt bombet, blitt forhørt i sekstimersøkter hver gang jeg reiser til Israel, jeg har vært overvåket av Mossad og opplevd okkupasjonen på nært hold. Alt for å bygge opp et kunstakademi jeg selv har initiert og ledet i fredens navn for å bidra i nasjonsbygging. Det er lett å sitte på kontor i fredelige Norge og være kritisk, men det er stor forskjell på teori og praksis her. Jeg håper dette har oppklart noe av de argumenter som ligger til grunn for kulturell boikott av Israel.