UiO pisser i buksa

Det foregår en stille revolusjon ved Universitetet i Oslo (UiO), men ikke av den kule sorten. Det kuttes i undervisningstilbudet og tradisjonsrike fag nedlegges. Bredden skal bort i en ukritisk tilpassing til internasjonale rangeringer. Både studenter og ansatte blir overkjørt i prosessen. Merkelig nok tråkker våre tillitsvalgte hardest på gassen.

Den siste uken har UiO vedtatt at det ikke skal satses på utvikling av bachelorgraden som en selvstendig grad og at penger skal flyttes fra bachelor til master. Begge studentenes styrerepresentanter stemte for en reform som dermed vil gi et stort flertall av studentene dårligere undervisning og smalere tilbud. At Liberal liste vil prioritere dem som allerede har mest er ikke noen overraskelse, men er det dette Fakultetslistene mener er best for studenter flest?

Når bachelorgraden sultefôres økonomisk, tvinger universitetsstyret studenter til å velge mellom fem års studier eller ingen i det hele tatt. Ved å nedprioritere undervisning de første årene vil flere studenter falle fra. Ønsker universitetet flere halvstuderte ungdommer på dagpenger?

I dag får bare 13 prosent av studentene med lavere grads universitetsutdanning jobb. Grunnen er enkel. Universitetet har ikke vært villig til å utvikle bachelorgraden som en selvstendig grad. Det haster det å få gjort noe med. Behovet for arbeidskraft med lavere grads utdanning vil bare øke i årene som kommer. Universitetsstyret glemmer sitt samfunnsansvar i sin iver etter å øke egen prestisje. Venstrealliansen krever satsing på bachelorgraden. Det skal være mulig å få en relevant utdanning på tre år. Det må være en selvfølge å få skikkelig undervisning og oppfølging i den perioden.

Også faglig bredde skal kuttes av sparekniven. Universitetsstyret ønsker spissing av fagtilbudet. Studentsøkning og tildeling av midler fra forskningsfond som alle prioriterer de samme politisk korrekte forskningsområdene er det som skal satses på – men har EU-byråkrater og 19-åringer fasit på hva som er god forskning? Har de fasit på hvilke kunnskapsfelt som trengs i det norske samfunnet?

Faglig bredde ses som en byrde av rektor og universitetsstyret. Venstrealliansen ser bredde som en styrke. For studenter som får flere fag å velge mellom. For universitetet som sikres fagmiljøer med ulike perspektiver og tilnærminger. For samfunnet som dermed raskest mulig får tilgang til den kunnskapen som blir viktig i fremtiden, enten den kommer fra fysikk- eller afrikastudier.

Gode masterstudenter vokser ikke på trær. De kommer fra gode bachelorprogrammer. Å få frem de beste fagmiljøene gjør vi gjennom å satse på bredde, både blant studenter og gjennom fagtilbud. Rektor Ellingsruds prioriteringer er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Ganske kortsiktig.