Naive anmeldere

Band som klager på dårlige anmeldelser blir ofte patetiske. Hva så med band som klager på gode anmeldelser? Vår debutplate Think Too Much ble anmeldt i forrige utgave av Universitas, og selv om vi er takknemlige for spalteplassen og den hyggelige anmeldelsen, vil jeg allikevel prøve å gjøre et mer generelt poeng ut av at anmeldelsen, i likhet med andre anmeldelser i Universitas, er en anelse overfladisk.

Universitas´ anmelder skriver mange hyggelige ting om vår plate. Blant annet at det er et «skikkelig trivelig album, fullt av spontanitet, solskinn og naivitet». Det kan så være, men andre igjen har blant annet hevdet noe sånt som at «…musikken har såpass substans i både låtskriving og musikere at bak den naive fasaden finner vi et band som skiller seg ut».(www.malakoff.no) Vi har riktignok kalt oss for noe så tåpelig som My Little Pony, og bruker både humor og naivitet som virkemidler i tekstene våre, men klarer ikke Universitas' anmelder å se forbi en slik fasade?

Men ta for all del ikke mitt ord for at vi er noe mer enn et naivt tulleband som synger om MacGyver (kjøp heller plata!). Alle hus må ha en fasade, og et annet eksempel som kan tjene til å underbygge påstanden om at Universitas anmeldere til tider har vanskeligheter med å se forbi fasader, især om de av det humoristiske eller naivistiske slaget, er anmeldelsen av konserten til det svenske bandet Raymond & Maria. R&Ms; sukkersøte popmusikk innehar, etter min mening, en helt unik skandinavisk tristesse, men dessverre klarer ikke Universitas' anmelder å se så mye annet enn to blonde svenske jenter som synger la-la-la-. «Faktisk finnes det ingen bekymring i Raymond & Marias söta värld», skriver han i første linje i anmeldelsen med tittelen «Naivt sorgfri flukt».

Jeg kunne skrevet side opp og side ned med teksteksempler som tematiserer følelsen av at livet allerede er forutbestemt, og at vi er dømt til å leve i et samfunn hvor eneste måte å overleve på er å velge hvilken av varene «deres» vi vil selge. Og når vi så dør så er det ingen som kommer til å huske oss. Tenk bare på deres mest kjente låt «Ingen vil veta var du köpt din tröja». R&Ms; tekster er omtrent like bekymringsløse og sorgfrie som dagens finansmarked, og i et overflodssamfunn som vårt er jo eksistensialistiske bekymringer som R&Ms; omtrent de ultimate bekymringene.

Så spørsmålet blir altså: Er det sånn at Universitas' anmeldere, med en gang de hører en ørliten vits, eller et lite naivistisk utbrudd, blir så distraherte at de skrur av alt annet mottaksapparat og plutselig bare ser humor og naivisme? Eller er det sånn at de, som alle oss andre, er så overeksponerte for klisjéfylte og pretensiøse poptekster, at de ikke klarer å forholde seg til tekster inneholdende humor eller naivisme som noe annet enn komikk og virkelighetsflukt?