Ryddighet er en dyd

Erik Evans og Marte Nubdal skriver i forrige Universitas at de har gjort studentene en stor tjeneste ved å kutte i lønnen til de tillitsvalgte. Det er bra at flere enn oss i Arbeidsutvalget (AU) ser behovet for å ikke bruke mer penger enn nødvendig til administrasjon, men Evans og Nubdal kan umulig forstå konsekvensene av sine egne vedtak. Med den nye lønna på cirka 9500 kroner i måneden vil de effektiv hindre alle med barn, bil, huslån eller noen andre former for ekstrautgifter å jobbe for studentene. Gleder de seg over å holde disse studentene unna muligheten til å være tillitsvalgte?

Som studentenes tillitsvalgte skal vi bare tenke på studentenes beste. Med den nye lønnspolitikken risikerer man at alle studenter ikke har råd til å stille til valg. Alternativet er at de som er tillitsvalgte må ta ekstrajobber ved siden av for eksempel for å betale huslån eller barnebidrag. På grunn av valgperiodene mister også de som sitter i AU muligheten til to sommere med sommerjobber og dermed til å kunne legge seg opp penger for studiesemesteret etter at de er ferdige. Det betyr mindre tid til å jobbe for studentene, mindre igjen for pengene. Var det dét dere ville, Evans og Nubdal?

Evans og Nubdals regnestykke om de reelle innsparingene er i bestefall tvilsomme, og antagelig feil. I virkeligheten blir besparelsene for Studentparlamentet lavere enn de har skissert, men det reelle kuttet i lønn for den enkelte blir høyere. De hevder et lønnskutt på 350 kroner i måneden, mens det egentlige tallet er godt over 1500 kroner etter deres forslag. Med et slikt kutt ender man både godt under statens lønnstrinn 1 og SIFOs tall for hva det er mulig å leve for i Oslo. For å finne ut av det kreves ikke mer enn et lite søk i Lånekassens regelverk. Med rentekompensasjonen forsvinner også det eneste sosialt utjevnende tiltaket i lønnspolitikken. Det er sikrere at de som jobber for studentene får like mye i lønn, samme hvor lenge de har studert.

Vi synes det er synd at Evans og Nubdal foreslår forslag de ikke innser konsekvensene av, særlig når det rammer muligheten til å være tillitsvalgte for studentene. AU tar gjerne en diskusjon om hva lønnen til de tillitsvalgte skal være, men det forutsetter at folk tenker gjennom forslagene sine og ser konsekvensene av dem. Det viser Evans og Nubdal til fulle at de ikke har gjort ved å hylle vedtak som stenger store grupper av studentene ute fra muligheten til å være tillitsvalgte. Lønnspolitikk er personalpolitikk, og i slike diskusjoner er ryddighet som kjent en dyd.