Apati i akademia

Debatten om hvorvidt EUs datalagringsdirektiv kan, bør, må eller ikke må innføres i norsk rett, raste på sitt heftigste på senvinteren og i vår.

Det var et underlig og nesten asymmetrisk ordskifte ettersom det viste seg umulig å få noen til å forsvare direktivet. Motstanden ble målbåret av så å si samtlige politiske ungdomsorganisasjoner. Noen av dem fikk tidlig og solid støtte fra sine moderpartier. Men også ideologiske orienterte nettaviser, dagsaviser og tidsskrifter tok stilling. Alle imot! Det samme gjaldt Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund, og den helt sentrale næringsorganisasjonen IKT Norge. I avisenes leserbrevspalter bugnet det av kritiske ytringer og kommentarer.

For egen del ble jeg overrasket over at dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned gikk uten at det kom et pip fra akademia. Det handlet, tross alt, om fremtiden for en grunnforutsetning for demokratiet: Respekten for den enkelte borgers privatliv – hennes og hans rett til å ytre seg og til å ha kontakt med hvem som helst uten at Staten forlanger å bli holdt løpende underrettet om hvem jeg tele-kommuniserer med, hvor lenge, hvor ofte og hvor fra.

I bunn og grunn og til syvende og sist handler dette om Frihetens betingelser i vår politiske kultur.

Derfor hadde jeg regnet med at de presumtive kjennere av nettopp Frihetens vilkår – ute og hjemme, i samtid og historie – hadde meldt seg på den offentlige diskurs’ talelister. Om ikke annet så i hvert fall for å hjelpe justisminister Storberget med aldri så få forsvarargumenter.

Jeg hadde også, ut fra en muligens romantisk og foreldet forestilling om Kunstnerens frihetslengsel, frihetskrav og frihetsansvar, ventet at noen av dem skulle gripe pennen og beskrive hva de mente et implementert direktiv ville komme til å bety for dem.

Og, mens jeg nå er i gang med tilståelsene: Hvor ble det av De frie Ånder – de intellektuelle frihetens fanevakter i by og bygd – de refsende solister i vårt nasjonale kor av flerstemt trivia?

At demografiens nådeløse lover gjør det rimelig at erindringene om okkupasjonens overvåkning har ebbet ut i vårt samfunn, er nå en ting. Men i nyere tid har vi tatt imot nye landsmenn som kommer rett fra for eksempel øst- og sentraleuropeiske stater der det totalitære svermeriet selvsagt ikke gjorde de private samtale til legale unntak fra statens kontrollsystemer.

Det er 12 år siden Lund-kommisjonen overbevisende dokumenterte hvorledes de gode hensikter, forvaltet av velmenende statsfunksjonærer, kunne gå av hengslene og slik underminere gjennom sine metoder de mål de var satt til å armere! Ingen har, så vidt jeg har kunnet følge med, sett noen sammenheng mellom kommisjonens mistrøstige funn og reformen Regjeringen nå har liggende på sitt bord?

Vårt land er velsignet med hærskarer av statslønnede amanuenser, vitenskapelige assistenter, lektorer, stipendiater og professorer strødd ut over en betydelig mengder universiteter, høyskoler, akademier og forskningsinstitusjoner. På mitt eget, gamle Alma Mater er det visstnok i dag 43 professorer i rettsvitenskap. I Bergen og Tromsø er det også ikke ubetydelige forråd av slike. De aller fleste av dem later til å ha avskrevet de urgamle forutsetningene om at de antatt særlig kvalifiserte i samfunnet også har et spesielt ansvar for å bidra til at samfunnsdebatten blir opplyst og informert slik at konklusjonene, når de skal trekkes, preges av klokskap og innsikt. Det er vi alle tjent med.

De er opptatt av å formulere meninger de kan selge som «betenkninger», undervise studenter, skrive pensumbøkene og skrive lærde artikler i fagtidsskrifter allmenheten ikke leser.

Hvor mange professorer i statsvitenskap, historie, idéhistorie, kulturantropologi eller sosiologi som er matrikulert, vet jeg ikke. Frihetens vilkår i den liberale og demokratiske rettsstaten hisser dem åpenbart ikke opp.

Et tilløp til lysstreif i mørket kommer fra informatikerne. Det skyldes kanskje at de bedre enn sine kolleger skjønner hvor det bærer hen. Men et tankevekkende paradoks er at det er realister; ikke humanister, som roper «Vakt i gevær».

Kunstnerne, derimot, de er da opptatt av å skjerme privatsfæren? I hvert fall noen av dem. Trubaduren Lillo Stenberg og Skuespillerforbundets leder Agnethe Haaland har prisverdig engasjert seg i kampen for privatlivets fred etter Se og Hør-dommen i Høyesterett. At datalagringsdirektivet til syvende og sist handler om det samme, har hittil ikke slått dem.