Student på colombiansk

Siden Álvaro Uribe Vélez ble president i Colombia i 2002 har menneskerettighetsbruddene mot studenter økt. I hans presidentperiode har mer enn 45 studenter blitt drept mens flere hundre har mottatt drapstrusler, blitt kidnappet eller måttet flykte fra hjembyen. De fleste overgrepene begås av paramilitære grupper, men de colombianske myndighetene har også en stor del av ansvaret. Arrestasjoner av regjeringsmedlemmer med paramilitære kontakter har vist at det finnes tette bånd mellom de paramilitære og myndighetene. Regjeringen anerkjenner ikke studentorganisasjonene som legitime organisasjoner.

Flere studenter har blitt drept i de påfølgende politiaksjonene eller har blitt fengslet i opptil 6 måneder uten lov og dom. Utdanningsbudsjettet kuttes og situasjonen på colombianske universiteter er spent. Et universitet i Nord-Colombia ble stengt og overtatt av hæren i desember 2006. Studenter blir stadig utsatt for alvorlige brudd på menneskerettighetene som forfølgelse, forsvinninger og drapstrusler. Studentbevegelsen har og krever et fredelig alternativ til president Uribes plan for å løse den altomfattende konflikten med militære midler.

Norsk Studentunion (NSU) støtter de colombianske studentenes kamp for organisasjons- og ytringsfrihet. I Colombia er det farlig å organisere seg og å arbeide for disse rettighetene. Det har studentaktivister fra den colombianske studentorganisasjonen ACEU fått erfare. Mange av deres medlemmer har mottatt drapstrusler fordi de er studentpolitikere og studentaktivister. Når studenter får drapstrusler slutter de enten å organisere seg, de må flykte fra studier, familie og venner, eller de må ofre livet for det de tror på. NSU tror ikke på en militær løsning på konflikten i Colombia, men på en politisk løsning der menneskerettighetene står i fokus.

NSU ber norske myndigheter kreve at colombianske myndigheter tar nødvendige grep for å garantere retten til liv, sikkerhet og frihet mot undertrykking av organiserte i studentbevegelsen, universitetsansatte, samt opposisjonen. På samme måte bør også de skyldige i tortur, forfølgelse og trusler stilles rettmessig for retten. Vi må også ønske velkommen en debatt om Norges rolle i slike situasjoner og eventuelle muligheter for studieasyl for truede studenter i Colombia. Studieasyl er et omdiskutert tiltak, men vi må ta emnet opp til diskusjon i tilfeller der studenter og deres tillitsvalgte blir drapstruet og trakassert.

Verden over har politiske spenninger og omveltninger brakt totalitære regimer til makten. Et fellestrekk for slike regimer har vært at noen har hatt monopol på «sannheten» i samfunnsdebatten. Marsjerende soldater har med militær presisjon lukket de frie universitetene tidlig og stedt alternative meninger til stillhet. Studenter og akademikere med penn og papir har utgjort en stor fare for slike regimer. Uten en alternativ sannhet, en

opposisjon og universiteter som deltar i samfunnsdebatten, blir offentlig politikk lite utfordret.

Jeg har selv møtt representanter for den colombianske studentorganisasjonen ACEU. Møtet var lærerikt og spennende, men ble også på noen måter personlig. Vi var begge studentpolitikere, jeg kanskje tidvis redd for å ytre meg med for sterke ordelag mot regjeringen for å ikke bli oppfattet som sutrete, hans bekymring var han og kollegenes sikkerhet og helse. Tankene gikk raskt over på at det i 2008 er 40 år siden studentopprøret i 1968. Vi trenger definitivt et nytt intellektuelt opprør hvor studenter kjemper for retten

til å være uenige med professorer, rektorer og akademia. Der det tenktes likt tenkes der ikke særlig mye.

Det er nødvendig med et spesielt fokus på colombianske studenter og studentorganisasjoner i 2008, fordi det pågår en kampanje for å svekke colombianske ungdomsorganisasjoners bånd til europeiske søsterorganisasjoner. Ungdoms- og studentorganisasjoner blir feilaktig framstilt som tilknyttet FARC-geriljaen og stemplet som terrorister. Det er viktig at vi som studenter arbeider for at andre kan benytte seg av de rettighetene vi selv har gjennom å organisere oss, ytre og å mene. Som fredsnasjon og offisielt venneland av Colombia, bør Norge ha en mer aktiv rolle for en reell politisk løsning på den sosiale, økonomiske og væpna konflikten. Friheten til å ytre er vår mest grunnleggende demokratiske rett.