Snildal og Kirchhoff har misforstått

Publisert

I sin kommentar til artikkelen om anbefalingsbrev skriver Andreas Snildal og Karl Kristian Rådahl Kirchhoff i Universitas 27.februar at «Kielland og journalisten som har skrevet saken åpenbart har misforstått hvilken funksjon et personlig anbefalingsbrev har».

Snildal og Kirchhoff mener derimot å ha forstått. Anbefalingsbrev skal man få gjennom å være engasjert i å forbedre det faglig-sosiale miljøet på Blindern. Helst gjennom Studentersamfundet. Uten at undertegnede forstår hvor nyttig et anbefalingsbrev skrevet av en medstudent derfra vil være ved et eventuelt opptak ved et utenlandsk universitet.

Det synes som om Snildal og Kirchhoff har misforstått hva debatten dreier seg om. Poenget med debatten er at utenlandske universiteter, gjerne de som «koster flesk» og trekker mange søkere, krever anbefalingsbrev for å ta opp studenter. Brev som skal dokumentere studentens faglige styrke.

Ved mange utenlandske universiteter ses ofte studenten på som en ressurs. Hold dere fast Snildal og Kirchhoff: Kontakten mellom professor og den jevne student er så tett i studenthverdagen i andre land at de aller fleste lett vil kunne få tre-fire anbefalingsbrev fra professorer når de har avlagt en grad ved et lærested! Helt uten å engasjere seg utover det rent faglige.

Ved UiO, derimot, er litt for mange professorer av den oppfatning at laveregradsstudenter er en klump om foten. Aller helst bør studentene unngås. Derfor er det få studenter forunt å få anbefalingsbrev.

I søknadsprosessen konkurrerer vi med utenlandske studenter. Studenter, som fordi systemet er fullstendig annerledes, har fått anbefalingsbrev på bakgrunn av faglige prestasjoner. Denne forskjell gjør at nåværende praksis må endres. Den må endres fordi norske studenter havner i bakevja internasjonalt gjennom den nåværende ordning.

Powered by Labrador CMS