Kolonien Norge

Den pågående konflikten mellom treningssenterbransjen, med SATS i spissen, og studentsamskipnadene om subsidiering av treningstilbud til studenter er en konflikt mellom to norske selskaper om brudd på kryssfinansieringsregler. Denne konflikten er altså ikke en konflikt mellom EU og Norge, og denne konflikten er heller ikke, som leder i Ungdom mot EU skriver i Universitas torsdag 18.10, «et døme på kor udemokratisk og markedsfundamentalistisk EU har blitt,» selv om han nok gjerne skulle ha likt det. Denne konflikten er derimot et eksempel på hvilken udemokratisk situasjon vi har stilt oss i. Konflikten minner oss på at Norge er en del av et økonomisk samarbeid som har felles spilleregler for alle parter, men i motsetning til 27 andre land i Europa, er ikke Norge med på å utforme disse spillereglene. Norge er nemlig bare med på det «markedsfundamentalistiske» samarbeidet, ikke det politiske. For et paradoks.

Det overrasker neppe noen at Ungdom mot EU prøver å score billige politiske poenger på denne saken. Nok en gang er EU den store stygge ulven, mens Norge går fri. I virkeligheten er bildet mye mer nyansert. Det er nå en gang slik at fri flyt krever felles regler, og hvis enkelte mener at disse reglene brytes, så har de pinadø rett til å få saken sin prøvd i en domstol. Men det er ikke min oppgave å være for eller imot en avgjørelse fattet av denne domstolen, og det er heller ikke ja-sidens oppgave å forsvare eller angripe en beslutning i denne saken. At Tore Syvert Haga gir sin egen personlige mening juridisk forrang og videre fremstiller seg som en talsmann for norske studenter er i beste fall provoserende, og det blir fristende å spørre: Hvorfor er aldri Ungdom mot EU på banen når det er snakk om de titusenvis av kronene norske studenter må betale ekstra for å studere i EU-land som Storbritannia og Frankrike som følge av at Norge ikke er med i EU?

Hvor myten om at ethvert initiativ rettet mot EU-parlamentet eller Kommisjonen blir møtt med døve ører kommer fra, vet jeg ikke, men EU-parlamentariker Jens Petter Bonde, også kjent som en real EU-skeptiker, deler åpenbart ikke denne oppfatningen. Da Jens Petter Bonde besøkte universitetet onsdag 31. oktober var han nemlig svært tydelig i sitt budskap: «Hvis man ikke tar opp kampen med Kommisjonen i spesifikke saker, da har man tapt.» I denne sammenheng henviste Bonde blant annet til den pågående Mongstad-saken, men han kunne like gjerne pekt på saken om subsidiering av treningstilbud til studenter. Bonde gjorde videre et stort nummer ut av å ramse opp antall saker han personlig hadde fått Kommisjonen til å se nærmere på, samt vunnet frem med. Med det i minne er det direkte trist å konstantere at det i dag ikke finnes noen norske representanter i Europaparlamentet, ei heller norske ungdomsrepresentanter som kan tale studentenes sak. Konflikten mellom treningsbransjen og studentsamskipnadene blir således nok et eksempel på en politisk sak som ender i de juridiske kanaler fordi Norge ikke har noen innflytelsesmuligheter. Den «EU-skeptiske» Bonde, som forøvrig også er tilhenger av norsk EU-medlemskap, har helt rett når han konkluderer med at Norge er blitt redusert til en koloni under EU.