Norge trenger de nye universitetene, men departementet følger ikke opp

En undersøkelse som viser at folk flest ikke er enig med lederen i Norsk Studentunion (NSU) og rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), bekymrer dem begge. Folk syns visst ikke det er galt at Norge får flere universiteter. Rektor ved UiO er redd for flere universiteter. Lederen i NSU er overraska, for han tror folk flest ikke er opptatt av dette spørsmålet.

Det eldste universitetet i Europa, Bologna, var imot etableringa av Paris-universitetet, København var imot universitetet i Kristiania, Oslo var imot universitetet i Bergen, Oslo og Bergen var sammen imot Tromsø også videre. Så svaret er helt forutsigbart når Universitas spør rektor ved UiO om hva han mener om nye universiteter. Det ville være direkte oppsiktsvekkende hvis han ikke var hoderystende imot. Som da det gjaldt Bergen, som da det gjaldt Tromsø. Nå gjelder det Stavanger og Agder.

I 2000, da Mjøs-utvalgets innstilling ble diskutert, skremte daværende rektor ved Høgskolen i Oslo (HiO), Steinar Stjernø – med klippekort på innlegg i Dagbladet – med at nå ville det komme et universitet på hvert nes. Som utvalgsleder reiser Steinar Stjernø i 2007 landet rundt og gjentar det samme han sa i 2000. Er det 15 eller 20 universiteter han nå har greid å regne seg fram til? Han har på ingen måte tatt inn over seg at han tok fullstendig feil i 2000. Etter Syv år er det bare to statlige høgskoler som har kvalifisert seg til universitetsstatus. Ås var vitenskapelig høgskole og direkte overkvalifisert alt i 2000, så de bør naturligvis ikke regnes med. De krav Stortinget i 2001 vedtok for et universitet i Norge, er så strenge at det neppe blir særlig mange flere universiteter i overskuelig framtid.

Et poeng som verken rektor ved UiO eller NSU-lederen i sin bekymring tenker på, er at de fire «gamle» universitetene opplagt ikke vil klare å produsere nok nye forskere til å fylle de stillingene som blir ledige, når så mange av dagens forskere snart går i pensjon. Samtidig er det mye ubrukt veiledningskapasitet ved de to nye universitetene. Men ennå har verken departement eller Storting sett at det er nødvendig å ta i bruk all veiledningskompetanse i landet for å kunne utdanne det antall nye forskere som landet trenger. Isteden fordeles nye stipendiatstillinger i all hovedsak til de «gamle» universitetene, der veiledersituasjonen er slik at rektor ved Universitetet i Bergen (UiB) mener de må få flere professorstillinger for å øke kapasiteten. De to nye universitetene får nesten ingen stipendiatstillinger, enda den ledige veiledningskapasitet er stor der.

Daværende Høgskolen i Agder hadde naturligvis høgskolefinansiering da institusjonen kvalifiserte seg til universitetsstatus. Dermed er også de forskningsresultatene vi foreløpig kan vise til, generert ut fra slik (høgskole)finansiering. Likevel blir våre resultater honorert i statsbudsjettet for 2008 som om vi allerede var universitet i 2006. Vi må altså alt nå konkurrere direkte med det UiO, UiB, NTNU og UiT leverte av forskning i 2006, enda de naturligvis fikk sine resultater på grunnlag av en helt annen og bedre (universitets)finansiering. Det betyr utrolig nok at UiA i statsbudsjettet for 2008 blir straffa for universitetsstatusen med nedkutting av cirka 10 stipendiatstillinger! Hadde UiA fortsatt vært HiA, ville vi fått cirka 17 stipendiatstillinger ut fra de forskningsresultatene vi leverte i 2006. Men departementet mener altså at det var både rett og rimelig at vi med våre 2006-resultater skulle honoreres som om vi universitet allerede i 2006. Altså får vi syv og ikke 17 stipendiatstillinger.

UiO får 97 stipendiater i 2008, UiA får syv. I denne situasjonen er UiO-rektoren redd for å dele med andre.