Svar til Johan Brox

I innlegget Den matnyttige samfunnsvitenskapen i Universitas nummer 20 har min student Johan Brox en utblåsning mot Økonomisk institutt og mot samfunnsøkonomifaget. Brox bruker innlegget til å harselere over at jeg, på semesterets første forelesning i emnet Makroøkonomisk analyse (econ2310), presenterte en fersk artikkel fra Financial Times skrevet av en godt gasjert sjefsøkonom. Han spør seg Hvorfor appellere til studentenes gjerrighet, når man kan appellere til deres nysgjerrighet?

Johan Brox og jeg er sikkert enige om mye. Problemet er at hans innlegg er så til de grader sjofelt at jeg ikke kan la det stå uimotsagt.

Hvorfor valgte jeg å dele akkurat denne artikkelen med studentene på tampen av første forelesning? Jo, den illustrerer at uroen på finansmarkedene rundt de såkalte subprime-lånene i USA påvirker om folk får beholde hus og jobb. Artikkelen skulle vise at de mekanismene vi diskuterer i forelesningene både er viktige og relevante for forståelsen av betydelige samfunnsspørsmål.

Hvorfor nevnte jeg i tillegg at en sjefsøkonom fra USA i denne divisjonen antageligvis tjener vanvittig mye? Jo, simpelthen fordi det er verdt å tenke over, ikke minst for en økonomistudent. Noen vil kanskje tenke: «Hva er det med USA som gir så store forskjeller?», «Det er for jævlig.», «Kult.», eller «Hva slags økonom vil jeg bli?» Brox tenker: Her røper hele Økonomisk institutt seg. Denne typen BI-peptalk er altså grunnen til at emnet økonomisk historie ble lagt ned og at amerikanske formelbøker ble grunnpilarer i pensum.

Brox er bekymret for fraværet av den historiske dimensjonen i faget. Det er jeg óg, og nettopp derfor innledet jeg den samme forelesningen med å gå gjennom noen avsnitt fra Keynes «The General Theory». Godbiten for en nysgjerrig student var at mekanismene og samspillet som Keynes diskuterte i 1936 ikke er så ulike de sjefsøkonomen diskuterer i 2007.

Jeg har ingen illusjoner, og innser at ethvert forsøk på å appellere til nysgjerrighet vil falle på stengrunn stilt overfor en student med sterke fiendebilder og med sterkt utviklet ryggmargsrefleks. Men, selv om ikke alle studentene er mottakelige og selv om det noen ganger til og med blir litt støy, akter jeg ikke å slutte med å la historiske perspektiver og aktuelle problemer inngå i undervisningen.