Den matnyttige samfunnsvitenskapen

Publisert

Fakta: Vi er på tampen av en forelesning i et ikke navngitt emne i samfunnsøkonomi. En ikke navngitt foreleser viser oss en artikkel av David Rosenberg, sjefsøkonom i det prestisjefylte finansbyrået Merrill Lynch, trykt i det prestisjefylte bladet Financial Times. Vi blir fortalt at Rosenberg selv ikke er mindre prestisjefull, og årlig kan hente inn 3 millioner dollar før skatt.

Foreleseren innser at han har lite tid igjen, og går derfor summarisk gjennom teksten. Det er visst noe om hvordan konsumet virker inn på den kortsiktige produksjonen, det vil si konjunkturutviklingen, og hvordan dette i sin tur påvirker inflasjonen. Alt dette kan vi se på hjemme, sier han. Poenget er at vi bør pugge emnet godt. Vi har nemlig muligheten til å tjene tre millioner. Dollar.

Slik slutter liturgien. Studentene skal nå være motiverte til å skaffe seg oversikt over de fantastiske sosiale forbindelsene som regulerer arbeidsledighet, lønnsutvikling, spekulative bobler, monopoldannelser og boligkrakk, kort sagt menneskesagaen i stor skala, omsatt i håndgripelige livsvilkår. Drevet av ett brennende ønske, lærer vi oss hvordan hele samfunnet kan bygges opp og rives ned igjen – 3 millioner dollar står jo på spill!

Her røper hele Økonomisk institutt seg. Denne typen BI-peptalk er altså grunnen til at emnet økonomisk historie ble lagt ned og at amerikanske formelbøker ble grunnpilarer i pensum. Professorene tenker simpelthen på vårt eget beste – med for mye samfunnsvitenskap i bagasjen ville vi stilt svakere i konkurransen om Merrill Lynch-stillinger, og måtte kanskje ha tatt til takke med halvannen sykepleierlønn i stedet for 60 sykepleierlønninger.

Denne typen omtanke kan jeg klare meg uten. Jeg startet på dette studiet fordi jeg ville forstå hvordan verden henger sammen, et ønske jeg selvfølgelig ikke er alene om. Hvorfor appellere til studentenes gjerrighet, når man kan appellere til deres nysgjerrighet?

Powered by Labrador CMS