La oss få undervise

Forskjellen i undervisningskvalitet mellom de fremragende og de ikke fullt så gode universitetene skyldes hovedsaklig forholdstallet mellom lærer og student. Resonnementet er enkelt. For at studenter skal utdannes skikkelig, må de få nok kvalitetsundervisning og veiledning. Dagens student/lærer forholdstall ved UiO gjør dette teoretisk og praktisk umulig. Kun enkelte av profesjonsfakultetene gir studentene den oppfølging og undervisningskvalitet alle burde hatt. En løsning på problemet ligger derimot enkelt og åpent foran oss. Ta i bruk de enorme menneskelige ressursene som allerede har en kontorplass ved UiO, men som i dag ikke underviser.

Universitetene sultefôres av vår barnehage-universitet-statsråd som dessverre tror at kvantesprang i vitenskap kommer automatisk bare man styrer milliarder inn i forskningsfondet og gir avkastningen til Norges Forskningsråd (NFR). Målet er ikke å nå et politisk bestemt tall for hvor mye penger som bevilges til forskning, men å bevilge nok ressurser slik at kunnskapssamfunnet på best måte utvikler seg. Her har universitetene en nøkkelrolle. Uten utdanningsinstitusjoner i verdensklasse blir det heller ikke forskning i verdensklasse. Konsekvensen av dagens politikk er at mengden midler til forskning øker, men at ressursene ene og alene kanaliseres til søknadsbasert NFR-forskning. For universitetene betyr dette at en større og større andel av inntektene kommer nettopp fra NFR. Hvis vi ser bort fra de små millionene til vitenskaplig utstyr, dekker disse pengene stort sett lønn og dekningsbidrag for stipendiater og postdoktorer. Og her er vi ved kjernen. Disse personene underviser ikke. I løpet av sine normalt tre år, har de ingen plikt til å møte en eneste bachelor eller masterstudent!

Noen unntak finnes. Fysisk institutt kjøper for eksempel undervisningshjelp fra postdoktorer eller stipendiater som er finansiert av NFR i form av forlengelse av kontrakter. På den måten får forskerne mer tid, noe de aller fleste finner positivt, og de bidrar med all den verdifulle kunnskap de besitter. Det bør derfor komme et tilbud om at alle midlertidig ansatte som jobber på et universitetet skal få undervise mot at kontrakten forlenges. Dette vil bidra til flere og bedre seminarrekker og laboratoriekurs. Viktigst av alt er likevel at flere studenter vil få mer direkte kontakt med forskerne på universitetet.

Og hvem skal betale? Staten øker på sikt basisbevilgningene til universitetene, men i mellomtiden allokerer UiO midler innad på dagens budsjett. Sett i gang!