Politikerne som ga opp politikken
Jeg leser i forrige nummer av Universitas at Studentparlamentet har vedtatt en uttalelse hvor de stiller seg kritisk til GATS-avtalen og EUs tjenestedirektiv og foreslår at regjeringen bruker reservasjonsretten hvis ikke EU garanterer at utdanning holdes utenfor direktivet. Endelig, tenker jeg, tar Studentparlamentet opp en sak som virkelig betyr noe for oss studentene!
Men alle er ikke like fornøyde. Lene Camilla Westgaard fra Moderat Gruppe synes det er «respektløst overfor studentene» at Studentparlamentet uttaler seg i slike saker. Å behandle GATS-avtalen og EUs tjenestedirektiv er i følge henne «feil bruk av ressurser» fordi studentparlamentet ikke har «stemmerett i WTO eller EU». Her tilkjenner gir hun et merkelig syn på demokratisk framgangsmåte.
Westgaard klager over at den vedtatte uttalelsen er et «raddisdokument» som ikke «hele Studentparlamentet kan samle seg om». So what?
La oss ta det banale først: Westgaard klager over at den vedtatte uttalelsen er et «raddisdokument» som ikke «hele Studentparlamentet kan samle seg om». So what? Hvis flertallet i Studentparlamentet er for et nyliberalistisk dokument vedtar de det, hvis flertallet støtter et raddisdokument vedtar de det. Eller er dette respektløst overfor studentene?
Så over til det mer praktiske: Den europeiske fagbevegelsen har heller ikke «stemmerett i EU». Likevel var det deres utredninger, lobbyvirksomhet og demonstrasjoner som fikk EU-parlamentet til å (foreløpig) unnta utdanning fra direktivet. Hva GATS-avtalen vil bety for Norge er ennå uklart, men vi vet at avtalen allerede har tvunget Jamaica til å subsidiere utenlandske, private tilbydere og kreve skolepenger på offentlige studiesteder.
Se for dere dette scenariet: En gang i framtiden bestemmer WTOs tvistedomstol seg for at Norge må overholde tidligere inngåtte avtaler og åpne utdanningsmarkedet sitt. Gratisprinsippet og lik rett på utdanning forsvinner. Jeg må nå arbeide 20 timer i uka for å finansiere bachelorgraden min, og pga. tjenestedirektivet risikerer jeg hver dag å bli erstattet av en latvier. Studentpolitikerne, som visste at dette ville bli følgene, sier ingenting. De kunne ha påvirket prosessen, men gjorde det ikke. Får jeg da mer lyst til å stemme på disse politikerne? Framstår de som mer seriøse og løsningsorienterte?
Westgaard ser ut til å tro at politikerforakt kommer av at politikerne tar opp for store saker. Jeg mener det er motsatt: politikerforakt kommer av at politikerne skyver de reelle sakene under teppet og i stedet diskuterer bagateller. Slike politikere finnes på Stortinget så vel som i Studentparlamentet – de er politikerne som ga opp politikken.