En mediestyrt vitenskap?

Ved innføringen av Kvalitetsreformen, har en vitenskapelig måte å skrive på vært det strengeste kravet man må oppfylle. For å lære det får man pr i dag tilbud om nettundervisning og seks forelesninger hvert semester. Er det noe mer en fulltidsstudent kan ønske seg?

Jo, det er et tilbud der man kunne se, høre og følge med hvordan et vitenskapelig arbeid med å skrive en bok, gjøre feltarbeid eller forske på et tekstmateriale foregår. For en religionsstudent for øvrig interessert i buddhismen og dens språk er muligheter for dette ikke tallrike her ved Universitetet i Oslo (UiO). Faktisk har det vært meget få tilfeller der Universitetet eller instituttet har tatt initiativ til å invitere gjesteforelesere innen buddhistiske språk eller organisere seminarer om buddhisme. Derfor har jeg lært å sette pris på at det faktisk finnes noen som fyller dette tomrommet. Det er professor og forsker Jens Braarvig. Det er ikke så mange i verden som imponerer med å samtidig kunne lese og sammenligne religiøse skrifter skrevet på sanskrit, pali, tibetansk og klassisk kinesisk. I dette feltet leder han også et seminar der alle er velkomne, både eksperter på buddhismen og studenter.

Så heldige er vi som religions- og språkstudenter, men hva vil skje i fremtiden? Må det mye til for at et seminar blir avlyst, et institutt nedlagt og en forsker nedvurdert? Nei. Det må nok bare ett pretensiøst medieoppslag til! Etter NRKs «Brennpunkt» er både nedleggelsespress på instituttet og mistenkeliggjøring av en forsker et faktum. Og så merkelig – det som teller er ikke lenger den vitenskapelige metoden, men hva enkelte personer velger å tro. Anses NRKs «Brennpunkt» for å være en god underbygd informasjonskilde? Det 21. århundrets kjennetegn er at media kan styre hva og hvem som helst på en måte som leder mot et bestemt mål, bare det er underholdende nok. Man kan lese i forskningsetiske retningslinjer under punkt 44 Kjennskap til medienes virksomhet om at journalistisk presentasjon og vitenskapelig presentasjon til dels er styrt av forskjellige interesser og forventninger, og at disse normene kan komme i konflikt. Det ville være greit for meg som en utenlandsk student å kunne merke Universitetets standpunkt i en slik sak. Er det media eller vitenskapelige ansatte man har mest tillit til? Denne stillheten rundt og manglende støtte til en professor i motgang minner meg om kommunisttiden i de østeuropeiske land. Jeg forundrer meg over en slik bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet. Skal jeg derfor anta at det er typisk norsk å gjemme hode ned i sanden og vente til en pinlig situasjon er over, for etter å opptre positivt igjen?