Kvalitet nå!

Thomas André Syvertsen, studie- og forskningsansvarlig i Studentparlamentet ved UiO

Kvalitetsreformen er under evaluering, både på Universitetet i Oslo (UiO) og på nasjonalt plan. I en av delrapportene knyttet til den nasjonale evalueringen skrives følgende om kvalitetssystemer:

«Mange av de nye kvalitetssystemene har en utforming som innebærer et potensial for kvalitetsforbedring av norsk høyere utdanning. Men, foreløpig er dette potensialet ikke hentet ut (…) De muligheter kvalitetssystemene innebærer i forhold til å stimulere til innovasjon og nytenkning er derfor foreløpig ikke utnyttet i særlig grad.» Mye tyder på at systemene ikke blir utnyttet godt nok til å utvikle kvaliteten ved utdannelsen.

Enkelt sagt går kvalitetssystemet ved UiO ut på å kontinuerlig innsamle data som kan forbedre kvaliteten på undervisningen ved institusjonen. Norsk organ for kvalitet i høyere utdanning (NOKUT) har en liste med kriterier for kvalitet som skal følges av alle institusjoner. Denne bygger på en forskrift angående kvalitetssystemer fra Kunnskapsdepartementet, der et av hovedmålene er å sikre Kvalitetsreformens intensjon om økt kvalitet i høyere utdanning.

I september i år la UiO frem en revisjon av kvalitetssystemet for utdanningsvirksomheten ved SV- og UV-fakultetene ved UiO. En av revisjonens hovedkonklusjoner er at «Systemet ser ut til å være lite kjent og å ha liten aksept blant de vitenskapelig ansatte». Dette er et svakhetstrekk ved implementeringen. Studentene er ikke tjent med en evalueringskultur der styrker og svakheter ved kvaliteten på emnene ikke avdekkes og videreformidles. Det kan være mange grunner til at de ansatte ikke tar stor nok del i dette systemet. En årsak kan være at mange oppfatter kvalitetssystemet som et kontrollorgan mer enn et kvalitetsutviklingsorgan. Ledelse og administrasjon ser ut til å ha underkommunisert hensikten med systemet i ren implementeringssiver.

For å sette det på spissen: Det kan virke som om administrasjonen ser mørkt på implementeringsviljen hos de vitenskapelige og de vitenskapelige ser mørkt på alle systemer som administrasjonen trer over hodet på dem. Hadde grupperingene klart å stå mer samlet i forhold til kravene fra departementet, hadde nok hverdagen ved UiO gått mye lettere. De vitenskapelige må få være kritisk til systemene som kommer, samtidig som de bør ha mer tillitt til at egen ledelse og administrasjon gjør det som er best for UiO.

Studentene ønsker seg kvalitetsutvikling, og Studentparlamentet ser på kvalitetssystemet som en god plattform til å gjøre dette. I fremtiden kan kvalitetssystemet være en god plattform for kvalitetsutvikling fordi en del av systemet gir studentene mulighet til å komme med innspill i form av studentevalueringer. Den vitenskapelig ansatte får tilbakemelding fra studentene om hva som fungerer bra og hva som fungerer dårlig sett fra studentenes perspektiv, og kan utvikle emnet ut fra disse kommentarene.

Videre er det viktig at systemet omfatter flere ledd enn student og professor. Personen som har utviklet eller sitter med hovedansvaret for et emne er ikke alltid den som egner seg best til å peke ut eventuelle mangler ved det emnet. Og en kravstor studentmasse har ikke alltid realistiske forventninger til hva et emne skal og ikke skal tilby. Derfor må selvfølgelig administrasjonen ha en finger med i spillet, som en mer nøytral, samkjørende og overordnet støttespiller. I så henseende kan systemet oppfattes som et kontrollsystem. Men det er naturlig at en utdanningsinstitusjon holder kontroll på utdanningskvaliteten.

Det er viktig at kvalitetssystemet ikke blir et system for systemets skyld, eller et rent kontrollorgan for ledelsen og administrasjonen. De ansatte og studentene må stå sammen om å utvikle et kvalitetssystem som ivaretar det vi ønsker at det skal være; et system som sikrer utvikling av kvalitet ved undervisningen.