Sundelins svevende premisser

Første gang jeg svarte på Øystein Sundelin har tydeligvis oversett innvendingene jeg har (Universitas 26.9.06) mot hans kronikk (i.l. 19.9.), der han tar til orde for å skjerpe produksjonskravene og den økonomiske klassevridninga i studiefinansieringa. Jeg prøver én gang til å påpeke de tre premissene jeg har problemer med å akseptere i argumentasjonen hans. Siden Sundelin synes det er distraherende morsomt at voksne mennesker på et universitet er så sære at de bruker enkel matte og statistikk for å underbygge argumentene sine, skal jeg stille noen lettforståelige spørsmål i stedet:

1) Er det sannsynlig at vi har et stort problem med «snyltere» i Lånekassen? Det tallmaterialet jeg framla fra SSB og Lånekassen er absolutt relevant i den forbindelse og bærer ikke bud om et slikt problem.

2) Er det sannsynlig at man kan tjene noe særlig til fordel for de flinkeste hvis man skjerper vilkårene for «snylterne»? I et worst case-scenario – der mer enn 40000 studenter driver dank på Lånekassens regning – viste jeg at den største inntjeninga du kan få ved å straffe de påståtte «snylterne», likevel ikke monner i forhold til de totale utbetalingene fra Lånekassen.

Er det bare de som har økonomisk ryggdekning hjemmefra eller nerver av stål som fortjener støtte eller som bidrar til høyere akademisk kvalitet?

3) Er det sannsynlig at flere studenter vil fullføre høyere utdanning, eller sågar at kvaliteten stiger dersom den økonomiske risikoen ved å søke studiestøtte blir større? Dagens ordninger medfører allerede betydelige økonomiske konsekvenser om man ikke er mønsterstudent, og det å ta utdanning framstår allerede som økonomisk risikabelt. Er det bare de som har økonomisk ryggdekning hjemmefra eller nerver av stål som fortjener støtte eller som bidrar til høyere akademisk kvalitet?

Før Sundelin sannsynliggjør disse premissene, som han selv la til grunn for debatten i sin kronikk, ser jeg ingen hensikt i å føre en prinsipiell debatt basert på dem. Uten at Sundelin underbygger argumentasjonen sin med dokumentasjon, vil jeg holde fast på at dagens ordning er bedre, og at hovedproblemet fremdeles er at rammene for studiefinansieringa er for små. Klarer ikke Sundelin å svare for seg, kan han slenge rundt seg med karakteristikker og nytale så mye han vil uten at det er verdt å ta ham alvorlig. Din ball, Sundelin.

PS. En kalkulatorpolitiker er for øvrig en som bryr seg mer om økonomi enn om de menneskene økonomien er til for. Det ligger i sakens natur at slike folk er et

høyreside-problem.