Svar til Sundelins kronikk

Øystein Sundelin foreslår (Universitas 20.09.06) å gi studielån etter prestasjon. Han vil ta lånemuligheter fra de som presterer dårlig og å gi til de flinke, dette for å unngå å finansiere det han kaller «halvutdannede røvere som bruker evig tid på gradene eller som vingler mellom forskjellige emner uten en klar plan», studenter som lever «glade dager» på heltidsstudentens bekostning.

Har Sundelin fått med seg at et studielån er noe som skal betales tilbake, med renter? At staten faktisk tjener penger på dette? Man kan få stipend, men først etter bestått eksamen. Står man ikke, må hele beløpet betales tilbake – riktignok med litt bedre betingelser enn mange andre låneformer, men likevel. Man betaler mer enn man får, i god kapitalistisk ånd.

En annen ting er om Sundelin tror studenter stiller med komplett kunnskap idet de entrer høyere utdannelse? Kan ikke læring stimulere ønske om mer læring? Ikke alle har fullstendig oversikt over det akademiske univers idet de entrer universitetet, og det bør være rom for å følge viljen til kunnskap uansett om det innbærer at man bruker to år ekstra. Man skal ikke bruke finansieringsmuligheter som tvangstrøye for å fremprovosere en alt for tidlig livsplan. Høyere utdanning bør ha som mål å være mer enn et samlebånd for reproduksjon av sosial posisjon.

At «det er lite stimulerende å leve på 80 000 kr» er riktig, men også svært vanskelig. At noen bruker lengre tid enn andre på studiene eller ikke oppnår like gode karakterer skyldes nok ikke, slik Sundelin tror, en slu plan om å snylte på samfunnet. Det kan være behov for ekstra inntekt ved siden av studielånet, noe som fører til mindre tid disponibelt til studier. Man må også ta i betraktning den kunnskapen studenter stiller med hjemmefra, som er med på å avgjøre hvor effektivt de klarer å stake ut kursen på forhånd. For mange kan det ta tid å sette seg inn i den akademiske diskursen, med en jungel av nye begreper og fremmedord.

Et mer Robin Hoodsk forslag hadde vært å beregne studiestøtte i forhold til foreldres inntekt og utdanning, men også dette blir feil. Studiestøtte skal ikke avhenge av foreldrene – verken direkte eller indirekte. Studenter skal kunne stå på egne ben. Sundelin er feig som angriper det som godt kan være den svakeste part. I stedet for å fokusere på hvordan man kan straffe de som presterer dårlig, burde man se på hvorfor de gjør det og hva man kan gjøre for å endre dette.

Sundelins forslag fremstår som et ønske om å gå vekk fra prinsippet om lik rett til utdanning, og i stedet ta et skritt bakover til en periode da høyere utdanning var forbeholdt de privilegerte klasser. At studenter velger å ta opp lån for å dekke behov i samfunnet kan ikke på noen måte ses på som en byrde, men burde betraktes med stolthet. Fokus bør i stedet være på statens rolle i dette. Alle som vil studere bør, i det minste, få muligheten til å låne nok penger til å kunne engsjere seg tilfredsstillende i studiene.