Gull, sølv og bronse i utdanningen

Øystein Sundelin, leder i Den Konservative Studenterforening

Stadig leser vi at arbeidsmarkedet skriker etter arbeidskraft. Kvalifiserte søkere, spesielt innen realfag, er svært ettertraktet på jobbmarkedet, men nå har bremsene slått inn og hindrer den utviklingen vi kunne hatt her til lands. «Bremsene» er i dette tilfellet det norske utdannelsessystemets mangler og svakheter.

Den Konservative Studenterforening (DKSF) ønsker at Lånekassen og utdanningsinstutisjonene skal styrke sitt fokus på de flinke studentene. Vi vil at flere skal ta mastergrad, ph.d. eller doktorgrad fordi samfunnet har et stort behov for det. Utdanningsinstitusjonene og myndighetene må derfor spørre seg hvorfor ikke flere tar høyere grad, og debatten må avsluttes med at noe konkret gjøres, før det er for sent.

Én av årsakene til at studenter som burde ta høyere grad ikke gjør det kan være de økonomiske rammene en student får. Hvis det skal være et mål at flere tar master og oppover, kan man ikke avspise studentene med 80.000 kroner i året. Det er lite stimulerende å vite at man skal leve på 80.000 i for eksempel 7 år fremover. Heltidstudentene får svi, mens noen lever glade dager på deres bekostning. Debatten om å øke studielånet og stipendet er gammel, og ikke minst kostbar, og istedenfor å rope ut om mer penger vil jeg heller foreslå omprioriteringer i systemet. La oss si at de beste og flinkeste bachelorstudentene får et langt høyere studielån, slik at de virkelig kan konsenterere seg om å ta en høyere grad, det vil være en ekstra motivasjon.

SSB har for lengst avslørt at studenter i Norge ikke tar utdanning på normert tid, senest i en rapport 5. oktober 2005. Det må være slik at det settes krav til studentene og at vi kan premiere de som tar i et tak. Terskelen for å få stipend/lån må dermed økes overfor de som ikke holder seg innen rimelighetens grenser hva gjelder studieprogresjon, og dermed kan man overføre frigitte midler til flinke bachelorstudenter, som samfunnet ønsker at skal fortsette med utdanningen sin. Høyst upopulært, men i tråd med Robin Hood sin filosofi, mener jeg at vi skal ta fra de slappe og gi til de flinke. I idretten avgjør prestasjonen hvor edelt metall man får, det systemet kan settes inn i norsk høyere utdanning også. Illustrasjonen er enkel; hvor edelt metall du får, gull, sølv eller bronsje, avhenger av dine prestasjoner.

Vi må ta et veivalg i denne debatten. Enten følger man venstresidens likhetstankegang og deres sperre for «forskjellsbehandling», eller så kaller man en spade for en spade og innser at vi trenger kvalifisert arbeidskraft til lands og til vanns, og tilpasser systemet deretter. Jeg har tatt mitt valg, jeg ønsker heller at vi skal sørge for at flinke bachelorstudenter tar mer utdannelse, fremfor å finansiere såkalte «halvutdannede røvere» som bruker evig tid på gradene eller som vingler mellom forskjellige emner uten en klar plan. Staten bruker fellesskapet til å satse på at flest mulig skal ta høyere utdanning og i den uskrevne «avtalen» mellom oss studenter og skattebetalerne, må det hvile et ansvar på studentene også.

Ansvaret for å stimulere til at flere velger høyere utdanning og høyere grad ligger hos velferdssamfunnet. Jeg vil underbygge min argumentasjon ved å trekke inn SSB sin undersøkelse fra starten av sommerferien, der det kommer frem at 8700 studenter ved UiO og 1300 studenter ved HiO produserte null studiepoeng i 2004/2005. At det bare i Oslo er opptil 10.000 studenter som snylter på andre er en katastrofe for studentvelferden, for jeg tviler på at alle disse har gyldige grunner til å droppe ut et år. Ta lånet fra disse, i den grad de får lån, og sørg for en skikkelig finansiering av de flinkeste – slik at de kan holde fokuset oppe.

Meldingen fra OECD i forrige uke, om at Norge er det landet i OECD der det lønner seg minst å ta høyere utdanning hjelper ikke på å løse problemet jeg tar opp. Ei heller at Kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) sier at dette er «helt greit». På lang sikt er det viktig at flere velger høyere utdanning og at de som er best egnet tar master, ph.d. eller doktorgrad, debatten må tas før det er for sent!