Motstandere av akademisk frihet?

Kristian Gundersen, professor i fysiologi og tidligere medlem av Universitetsstyret

I fjor sommer uttalte NHO-representant Baard Meidell Johannesen til Studentparlamentet i Oslo at universitetenes samfunnskritiske rolle var «noe de hadde tatt seg til», og som han «som skattebetaler» ikke var interessert i. Det hadde vært nyttig å vite om dette synet er utbredt i NHO, for NHO-direktør (og utdanningsminister) Kristin Clemet har oppnevnt ikke mindre enn to NHO-direktører blant de politiske representantene i universitetsstyret ved Universitetet i Oslo (UiO).

I bladet Forskning spurte Olav Holt for noen år siden: «Skal en etablert, universitetsansatt forsker ha en personlig rettighet til selv å bestemme forskningstema, eller burde dette være en sak for forskerfellesskapet og/eller arbeidsgiver?», og svarte selv: «Jeg mener at personlige valg må skje med relativt sterke begrensninger». Han uttalte også at dersom en forsker utviklet forskningsinteresser som gikk på tvers av universitetets strategiske planer, måtte «han finne seg en annen jobb».

Som styremedlem ved UiO ble jeg for et par år siden kontaktet av en forsker hvis overordnede direktør hadde forandret hans forelesningstittel ved UiO fordi hun mente den var for kritisk til myndighetenes behandling av syke flyktninger.

Av disse tre eksemplene kan vi lære at det ikke er enighet om at det skal eksistere noen form for akademisk frihet, og at der denne friheten finnes, angripes den av maktstrukturer. Universitetet og akademikere er altså enda «farlige», heldigvis.

Hva er så akademisk frihet? Dette er et aktuelt spørsmål, for Underdalutvalget arbeider med å utrede om friheten skal lovfestes, og hva innholdet i en slik lovfesting skal være. Det er grunn til å være spent, for rektor Underdal en av arkitektene bak radikale styringsreformer ved UiO som essensielt innebærer mindre makt til fagfolkene på grunnplanet.

Selv mener jeg akademisk frihet blant annet må innebære personlig rett til valg av forskningstema for den enkelte kvalifiserte forsker. Dersom professorene blir redusert til oppdragsforskere for universitetet, eksisterer ikke en slik frihet. Denne og andre friheter vil imidlertid ikke la seg forsvare dersom fagfolkene mister retten til også å organisere sin egen kunnskapsproduksjon. Jeg tror ikke man behøver å være maktutreder for å forstå at dersom universitetet skal styres ovenfra, og ikke som før nedenfra av fagmiljøene, vil akademisk frihet forsvinne. Man behøver heller ikke være historiker for å vite at en frihet som er på lederes nåde vil forsvinne. Man bør merke seg at blant de professorer som mest radikalt har kritisert styringsreformene ved universitetene finner man dem som arbeider med de «heteste potetene», for eksempel en Unni Wikan som arbeider med æresdrap, eller en Ståle Eskeland som arbeider med overgrep mot tiltalte i det norske rettssystemet. Det er friheten for slik virksomhet som er kjernen i den opphetede universitetsdebatt vi har hatt de siste årene.

Man skulle tro at studentene var på lag med lærerne i spørsmål om akademisk frihet, og det er de kanskje også, men deres ledere er det ikke. En tidligere studentleder fortalte meg at, nye studentpolitikere gjennom mange år har blitt sosialisert inn i en forestilling om at man må alliere seg med administrative ledere mot professorene for å få makt. Dette er mer enn løst snakk, for studentparlamentets flertall stemte før sommeren ned en resolusjon som essensielt sa at lærerne ikke var studentenes fiender. Det sier seg selv at studentledere sentralt ved UiO oppnår mer personlig makt dersom makten er samlet sentralt, i all fall på kort sikt. Men på lengre sikt vil en sterkere overstyring av fagmiljøene true den akademiske friheten, konturene er allerede synlige. Studentparlamentets holdninger vil også svekke studentledere lenger ned i systemet, og enda viktigere: ødelegge det unike forholdet jeg mener det er mellom studenter og lærere i et tradisjonelt faglig fellesskap på et universitet. Frihet og lærer-studentfelleskap er to hovedpillarer i universitetssamfunnet, og studentparlamentet synes å være på kollisjonskurs med begge. Om jeg tillates et ønske ved semesterstart er det at studentene velger nye mindre destruktive ledere, eller i det minste starter en debatt om akademisk frihet.