Ordets makt

Maria Veie Sandvik, avtroppende leder i Studentparlamentet

Hvem har mandat til å mene noe? Kan man ta ansvar uten å utøve makt? Mine siste ord er ingen ny maktutredning, men et tilsvar til de som tror jeg hadde utrettet noe ved å holde kjeft.

Som parlamentsleder er det lett å kalle meg en pompøs pamp. Vår vakre villa på Blindern blir betegnet som Stortingets broilerbutikk, og Studentparlamentet som et supperåd av stupfulle studenter speeda på cv-snekring. Marias Mikke Mus-demokrati?

Tegneseriske hersketeknikker kan ikke bortforklare det faktum at valgoppslutningen har økt med tretti prosent. Og hvordan kunne studentene seire over rektor i sist styremøte på tross av sterk motstand fra landsmoderens lillesøster? Vi har makt, og det er på tide at du fatter det. Som student kan du ta styring med din stemmerett gjennom allmøter og urnevalg. Hva ville skjedd med de internasjonale studentene hvis vi ikke skapte spetakkel? Hvorfor får du 250 utskrifter til høsten? Hvem skapte samskipnaden? Er gratis utdanning en global greie?

Valgoppslutning vil være en utfordring så lenge studentdemokratiets velferds- og fagpolitiske seire tas for gitt. Vi skal snart feire en hundreårig demokratisk institusjon som har produsert gratis utdanning og helsetjeneste. Det flåsete, forhatte, feige, og flinkisfylte studentdemokratiet er like gammelt som den selvstendige nasjonen Norge. Hvordan hadde universitetet vært hvis de valgte studentene ikke hadde turt å mene noe?

Representativitet er en utfordring uansett hvor mange velgere man har i ryggen. For velgernes skyld er det en fordel å påvirke hvem som sier hva. Men hvor høy må valgoppslutningen være for at man skal kunne mene noe? Hvis vi lar oss passivisere fordi vi har få velgere vil vi havne i en vemmelig sirkel hvor gjennomslagskraften forsvinner. Jeg kan ikke være synlig i en debatt hvis jeg ikke sier noe, så derfor må jeg våge å tale studenters sak!

Studentparlamentet består av supre studenter som synes. Studenter som spruter av engasjement og sakskompetanse, som brynes mot meningsmotstandere og finner kompromisser i fellesskap. Parlamentets vedtatte politikk er mitt mantra! Likevel kan man oppleve å bli utfordret på et tema som ikke kan belyses av vedtatt politikk. Skal man så holde kjeft eller ta sats? I all min frekke freidighet tør jeg påstå at flere har blitt engasjert fordi jeg tok stilling i et utfordrende spørsmål. Hvorvidt det var riktig eller ikke, kan man diskutere til Dovre faller. Jeg mener studentpolitikere er valgt til å tale når andre ikke tør. Rettigheter oppnås sjelden uten at noen har kjempet – og nå er det dekanmøtet som står for tur.

Vi frykter at studentenes innflytelse gjennom Universitetsstyrets rådgivende komiteer skal svekkes hvis studie- og forskningskomiteen kun skal være rådgivende for rektor. Samtidig er det snakk om at dekanmøtet skal «uformelt formaliseres». På norsk betyr det at møtet mellom dekanene og rektor skal få mer makt uten at studentenes lovfestede rett til representasjon ivaretas. Studentparlamentet opererer med et utvidet likestillingsbegrep, og jeg er seriøst bekymra for alle «unntaksstudenter» hvis vi skvises ut av styringslinja.

Skal jeg holde kjeft – eller kjefte?