Om å bite seg selv i halen

Universitas skrev i nr 15, 10. mai om kandidatundersøkelsen gjort ved HF- og SV-fakultetet i 2005. Universitas vinkler resultatene på en overraskende negativ måte, og fremstiller humanister og samfunnsvitere som inkompetente og uselvstendige. Snakker om å spytte i motvind: Å velge en så negativ vinkling som Universitas her har gjort, gjør ikke HF- og SV-studentene mer attraktive blant arbeidsgiverne, tvert imot, man kan risikere at arbeidsgiverne blir mer skeptiske til å ansette akademikere fra disse fakultetene. Samtidig sender det signaler til unge som skal velge utdanningsretning, og kan skremme dem vekk fra en humanistisk eller samfunnsvitenskaplig retning.

Det er ikke tvil om at både Universitetet, myndighetene og arbeidslivets organisasjoner må ta ansvar for å markedsføre studentene på en bedre måte, men man må også ta i betraktning at Universitetet gir en teoretisk utdannelse, der nettopp å opparbeide analytiske evner er noe av det mest sentrale. Det faktum at 93,4 prosent av de spurte mener de er kompetente til å tilegne seg ny kunnskap, blir forbigått i stillhet. At 86,4 prosent føler at de er kvalifiserte til å analysere et materiale blir så vidt nevnt i en bisetning. Når disse ferdighetene, som er noen av de mest sentrale i universitetsutdanningen, knapt blir nevnt, mistenker jeg Universitas for å bevisst vri søkelyset i negativ retning. En slik vridning ligner lite på det balanserte nyhetsbildet som journalistikken ideelt sett skal gi oss.

Når Universitas presenterer tallmateriale fra undersøkelsen velger de konsekvent å ta med gruppen som har svart «middels» i det nedre sjiktet av skalaen. De skriver i sin faktaboks at «Opp mot 50 prosent av de spurte ved flere fag sier de er lite til middels fornøyde med samsvaret mellom stillings- og utdanningsnivå.» Tallmaterialet viser imidlertid at ved de aller fleste fagene svarer opp mot femti prosent av kandidatene at de i stor eller veldig stor grad er fornøyde med samsvaret, i flere av tilfellene er faktisk mellom seksti og sytti prosent av kandidatene i stor eller veldig stor grad fornøyde. Da stiller jeg meg svært undrende til at Universitas bruker overskriften «Stiller blankt» i artikkelen om kandidatundersøkelsen.

Tvert imot bekrefter undersøkelsen det vi vet fra andre sammenhenger, nemlig at kandidater fra HF og Sv er meget attraktiv arbeidskraft med solide kunnskaper og godt opparbeidede evner i bagasjen. Akademikerne, og flere med oss, jobber kontinuerlig med å synliggjøre kandidatenes kompetanse for arbeidsgiverne. Spesielt stor er utfordringen overfor små og mellomstore bedrifter. Ikke minst overfor denne gruppen er det viktig å fremstille akademikere som den gode arbeidskraften de faktisk er, og ikke å fremstille dem som «blanke» i jobbsøkerprosessen.

Det er ikke noe nytt at humanister og samfunnsvitere ikke nødvendigvis har vært de gruppene som har vært raskest ute i arbeid etter endt utdanning. Men vi har sett en positiv utvikling de siste årene – noe denne undersøkelsen også bekrefter. Vi ser en stadig økning av statsvitere som ansettes i privat sektor, og stadig flere arbeidsgivere i andre sektorer enn de som tradisjonelt ansetter samfunnsvitere søker den kompetansen denne gruppen innehar. Så gjenstår bare at næringslivet og utdanningsinstitusjonene tar ansvar for å knytte bedre kontakt – et ansvar som må tas på alvor slik at både næringsliver, Universitetet og studentene får det beste ut av utdanningen.

Journalistikken blir omtalt som den fjerde statsmakt og skal fungere som en såkalt «vaktbikkje» overfor de styrende myndighetene. I dette tilfellet mener jeg at Universitas langt på vei biter seg selv i halen, og glefser mot gruppen de skal fungere som talerør for i prosessen. Å si at studentene stiller blankt hjelper ingen – verken studentene, arbeidsgiverne eller Universitetet.