Bør vi tie?

I debatten omkring offentliggjøringen av karikaturer av profeten Muhammed har også norske akademikere markert seg. Deres budskap har vært at en ny «provokasjon» vil kunne få «situasjonen» til å koke over, og at vi alle bør besinne oss. Samtidig blir det fremhevet at muslimene er en minoritet i Norge, og at det er galt å såre mindretallets følelser. Ved å ytre seg slik har forskere og eksperter bidratt til å skape et bilde av at de som trykket karikaturene, er medansvarlige for den oppståtte krisen – om ikke rent ut hovedansvarlige. Men er det rett? Bør vi tie i møte med en aggressiv religion som gjør krav på meningsmonopol?

Svaret er utvilsomt nei. Vi kan diskutere om det var klokt å offentliggjøre karikaturene, og vi kan spekulere i utgivernes motiver. Men i en situasjon der norske borgere trues på livet for å ha benyttet seg av sin soleklare rett til å ytre seg, og der norske ambassader settes i brann av religiøse fanatikere, er det eneste anstendige og fornuftige svaret kompromissløst å forsvare ytringsfriheten. Det gjelder særlig når våre myndigheter løper rundt som forvirrede høns og beklager om tegningene kan ha kommet til å såre noen.

Retten til å ytre seg er den mest fundamentale rettigheten vi har. Om ytringsfriheten kun skal være frihet til å ytre «korrekte» meninger, blir den meningsløs. Den kanskje viktigste årsaken til at i hvert fall deler av kloden idag er noenlunde beboelige, er at modige menn og kvinner i århundre har krenket guder, profeter, prester og politikere – noen av dem ble brent for det. Trolig har ingen annen gruppe gjort så mye for å fremme fornuft, vitenskap, og menneskeverd som nettopp blasfemikere. Uten blasfemikere hadde vi i hvert fall ikke hatt universiteter. Skal denne frigjøringsprosessen stoppe fordi vi ikke må såre følelsene til mennesker som mentalt sett befinner seg i den sorteste middelalder?

Vi opplever idag en skremmende kulturrelativisme og snillisme. Vi fremstiller muslimer som en forfulgt minoritet vi ikke må krenke. Samtidig erklærer norske tegnere at de ikke tør henge ut muslimer fordi de frykter hevnaksjoner. Hvem er da forfulgt, og hvem er minoritet? Vi diskuterer om budskapet i Salman Rushdies verk The Satanic Verses er så viktig at det rettferdiggjør trykningen av boken. Rushdie er ingen Shakespeare, derfor har han ikke lov til å krenke muslimenes følelser og sette andre mennesker i fare, hevder vestlige intellektuelle. Skal vi opprette domstoler som vurderer om budskapet i bøker er så viktig at de kan trykkes? Hvem skal i så fall utpeke dommerne til disse?

En venninne av meg som snakker arabisk og er ekspert på Midt-Østen, hevder i fullt alvor at vestlig imperialisme er årsaken til at enkelte muslimske regimer henger tenåringsjenter som er blitt voldtatt! Vi har krenket muslimene siden Napoleon i 1798 invaderte Egypt; derfor innfører de sjarija-lovgivning. Snakk om logikk! Amerikanske bombefly klarer de ikke å skyte ned, tenåringsjenter er det derimot lett å henge.

Intet noenlunde opplyst menneske vil benekte at vestlig imperialisme har påført folk i andre deler av verden uendelig mye lidelse, at opprettelsen av staten Israel var en forbrytelse mot palestinerne, og så videre. Men dette er irrelevant i denne sammenheng. Det blir som å gi EU og WTO skylden for at norske bønder dreper ulv. Også bøndene føler avmakt mot kapitalkreftene; ulven kan de derimot skyte. Betyr det at forsøk på å utrydde en truet dyreart er heroisk kamp mot kapitalismen?

Norske akademikere og intellektuelle har i denne saken opptrådt feigt og uansvarlig. De burde ha vært de første til å forsvare ytringsfriheten. Den oppgaven overlot de til en ung og modig, kvinnelig blogger som ble truet på livet.