Ingen innflytelse uten sabotasjefrykt!

I Universitas 7.12. 2005 reagerer Magnus Håkenstad på Blindern Freds aksept av saboterende handlinger overfor militæret med å si at vi må innse at borgerskap «bringer med seg ansvar og forpliktelser så vel som rettigheter og privilegier», at våre utsagn er moralsk forkastelig og et «svik og hån» mot landets vernepliktige og befal, fremfor å «innlede konstruktiv debatt». Den 18.01 går Ulrik F. Thyve enda lengre og beskylder meg for ikke å ha satt meg inn i organisasjonen militæret, og derfor være ute av stand til å bidra til debatt.

Ved kun å se på militærets enkeltdeler, ser ikke Thyve at hele det norske militæret ikke trenger være utafor Norge i det hele tatt, samt at militærtjenesten er en integrert del av maskineriet som leverer rekrutteringsmateriale til de stridende styrker uavhengig av den formelle strukturen. Håkenstad er derimot selv noe kritisk til hva Norge driver med der ute.

Begge synes å mene at det finnes en demokratisk dialog i Norge og at landets politikk bygger på konsensus. I så fall skulle man kunne argumentere mot norsk deltakelse ute, og om man har de beste argumenter og overbeviser flertallet, blir det ikke noe av. Antakelsen er problematisk på to måter: «Demokratiske» stater går til krig – også mot befolkningens vilje; Norge endte opp med å sende soldater til Irak på tross av at det både før og under krigen var flertall mot deltakelse. Makten ender i kapitalismen ofte opp hos «det militærindustrielle kompleks» (Eisenhower), en blanding av industrielle profittinteresser og militaristisk stormannsgalskap blant generalene – støttet av kyniske politikere som opererer utenfor folkets kontroll. For det andre ville en demokratisk avgjørelse måtte involvere alle involverte, og dermed også de man har tenkt å angripe. Kriger som har befolkningsflertall i ett land bak seg er ikke automatisk legitime.

Grunnen til at makthaverne ofte likevel forholder seg til samfunnsdebatten har å gjøre med at de kun har makt så lenge de fleste følger lovene og ordrene de gir. Hvis folket ikke lenger har tro på at det styres i deres interesse, slutter å følge reglene eller saboterer ved å bruke de smutthullene systemet ikke har tettet igjen, så mister elitene kontrollen. Om man kun argumenterer og utelukker bruken av virkemidler som kan underminere elitenes makt – da har de ingen grunn å forholde seg til en. Da blir det en ren akademisk debatt – uten konsekvenser for resten av verden.