Kvantitet eller kvalitet

Eva-Kristin Urestad Pedersen, styremedlem i Den Konservative Studenterforening (DKSF)

Moderat Gruppe (MG) gikk tidligere i høst ut mot Studentparlamentets vedtak om å jobbe for å øke antallet studieplasser ved UiO, fordi man mente at dette vil redusere kvaliteten på det tilbudet som allerede finnes. MG reiser her et viktig spørsmål omkring forholdet mellom kvantitet og kvalitet i utdanningen. Dette utspillet bør settes inn i en bredere debatt omkring hva som er og hva som bør være målet med norsk høyere utdanning – en debatt der lærdommen fra den norske enhetsskolen tas alvorlig, og der forslag reist i elitismedebatten i Morgenbladet ikke avfeies som akademisk snobberi, men snarere vurderes utfra en forestilling om hva man mener vil tjene samfunnet som helhet, og studenter som enkeltmennesker, i det lange løp.

Til tross for at statsbudsjettet nå sender motsatte signaler, hevdes det fremdeles fra regjeringskontorene at Norge skal være et kunnskapsbasert samfunn. Det må vi også være når arbeidere fra lavkostnadsland tar over mye av håndverks- og produksjonsarbeid. Men løsningen på fremtidens problemer ligger ikke nødvendigvis i åpne slusene for alle som vil inn. Den norske enhetsskolens fremste resultat har vært at alle som ikke passer inn i en midtstandard, faller utenfor. Faren med fremveksten av kunnskapssamfunnet er at enhetstanken, tanken om at ett system og ett nivå passer for alle, også blir ledestjernen når man diskuterer universitets- og høyskolestrukturer. For selv om man hevder at individuell tilpasning er et gode, stemmer ikke alltid praksis overens med teorien. Når mennesker med høyst ulike kvalifikasjoner plasseres sammen og budsjettreima er stram, må man legge seg på et middelnivå. Kullene er store, og mange kunnskapsmunner skal mettes. Konsekvensen er at individuell tilpasning blir vanskeligere. Dette resulterer i at vi forkaster en del av våre menneskelige ressurser, noe som i alle fall ikke tjener til samfunnets og til den enkeltes beste.

Man kunne tenke seg at én av dette landets utdanningsinstitusjoner, for eksempel UiO, tilbyr en utdanning som er tilpasset den akademiske eliten, mens høyskoler rundt omkring lager et tilbud til dem som ønsker seg en mer yrkesrettet, dog akademisk, utdannelse. Når et slikt forslag reises, skytes det imidlertid med skarpt fra middelmådighetens skyttergraver, og den norske likhetstanken rystes i sin innerste væren, fordi dette vil innbære et faktisk skille basert på kunnskap og dyktighet. Men poenget er at vi her snakker om kunnskap og dyktighet innen ett felt – akademia – hvor forskjeller og ulikheter er like naturlige som overalt ellers. Innen idretten demonstreres en aksept av forskjeller ved at man tillater elitisme – de beste spillerne samles på ett lag. Der får de utvikle sine talenter, samtidig som mindre gode spillere får trening og underholdning, om enn på en annen bane. Hva slags signaler sender vi ut når vi i praksis ikke kan vedkjenne oss et tilsvarende skille i akademia? Samtidig som enhetstanken hindrer virkelig talenters frie utfoldelse, setter den akademia i en særstilling, fordi det her, i motsetning til på alle andre områder i livet, ikke er greit at noen er verken bedre eller dårligere enn andre. Mon tro hva det gjør med selvfølelsen til de som ikke klarer å nå opp på den gylne middelnivå?

Veien fram mot et mer differensiert system er nok lang i Norge, men i mellomtiden kan man vel håpe at ønsket om høyest mulig kvalitet på norsk utdanning er et felles mål for alle som er involvert i utdanningspolitikk. Resultatet av å prioritere kvantitet framfor kvalitet, slik Studentparlamentet nå gjør, er at norske universiteter, som norske skoler, i enda mindre grad enn i dag vil klare å møte studenter som mennesker med ulike kvalifikasjoner og ambisjoner, og derfor vil fjerne seg desto mer fra målet om å tilby et utdanningsløp som vil tjene den hensikt at det maksimerer de samme talentene og ambisjonene. Konsekvensene er negative, både for samfunnet og for den enkelte student. Det er trist at Studentparlamentet nedprioriterer den gruppen mennesker de er satt til å representere.