Ta konsekvensen!

Når jeg avga min stemme i valget til studentparlamentet, gjorde jeg det i den villfarelse at Studentparlamentet er studentenes mulighet til å påvirke de mange viktige beslutningene som gjøres på Norges viktigste utdanningsinstitusjon. For meg er universitetet mer enn en skole, mer enn en mulig fremtidig jobb, mer enn et hyggelig miljø. Universitetet er en helt sentral del av det norske samfunnet, og avgjørelsene som tas påvirker langt mer enn meg selv. Jeg var derfor glad for å kunne være med å påvirke.

Studentparlamentets leder, Maria Veie Sandvik, er tydeligvis av en annen oppfatning. For henne er valg av rektor, periodens viktigste sak, et spørsmål først og fremst om oss, vi og oss igjen. I hennes verden bør de avgjørende sakene for studentene være «evaluering av undervisere, økt innflytelse til studentene og mer ressurser til utdanning». Navlebeskuelse blir nesten en litt svak metafor. Hva er neste på lista? Billigere kaffe i studentkantinene?

Utspillet om at studenter ikke bør stemme Gundersen eller Ellingsrud vitner om et politisk gangsyn som en avslått lampe, for å bruke en populær karakteristikk. Det er vanskelig å begrunne anbefalingen i kandidatenes plattformer. Derfor blir intervjuet i Universitas, der Sandvik gir sin anbefaling, en oppsummering av hva hun misliker ved personene Gundersen og Ellingsrud. Det er barnslig, patetisk og hasardspill med vår innflytelse.

Det hadde vært greit dersom Sandvik fikk en klar melding fra studentene om at de var enige, og at Ellingsrud ble presset ned på oss av de ansatte. Men neida, i siste valgrunde hadde Ellingsrud ikke mindre enn 53,8 prosent av studentenes stemmer.

Vårt eget organ – Studentparlamentet – har altså et arbeidsutvalg som velger å gå ut med et utspill som kan koste studentene mye innflytelse, selv om vi skulle ha valgt å følge hennes råd. Attpåtil fulgte ikke studentene rådet, og dermed sitter Sandvik igjen med dobbel svarteper. Hun har gjort en solid innsats for å ødelegge samarbeidsklimaet med rektor og hun er på kollisjonskurs med studentene i periodens viktigste sak. Da

hjelper det lite at Ellingsrud tilga alt i sin takketale. Sandvik kommer uansett til å måtte senke blikket på rektors kontor.

I etterkant blir det ironisk at Sandvik omtaler Gundersen som en potensiell «hoffnarr for universitetet». Den rollen ikler hun nemlig selv, på vegne av studentene. Etter en bom av dette kaliberet bør det være åpenbart for Sandvik og hennes AU at de ikke lenger er de beste til å forsvare studentenes meninger – de er jo ikke engang enige med oss. Ta konsekvensen av at du ikke har studentenes støtte, Sandvik, og la oss få

et nytt AU.