Fra prorektorkandidat til prorektorkandidat, oss kvinner imellom?

Jeg kaller meg selv feminist. Jeg er for likestilling på alle områder, både i henhold til formelle kjøreregler for ikke-diskriminering og i forhold til å systematisk se etter skjulte diskrimineringsteknikker der makt er med i bildet. I min fartstid som akademiker og forsker har jeg, som de fleste andre kvinner på min alder og med min erfaring, vært i kontakt med den metoden for debatt og diskusjon som så elegant har fått navnet «hersketeknikker» av ingen ringere enn tidligere stortingsrepresentant Berit Ås. Teknikkene tas i bruk for å vinne en diskusjon, ikke ved å være best, men ved å rakke mest mulig systematisk ned på motparten. Teknikkene kan man finne på nettet, hvis man ikke er klar over hva de er.

I sitt Universitas- innlegg om rektorvalget skriver Trine Syvertsen:

«den hvite ridder Gundersen er klar til å slå ondskapen tilbake». Og så videre, ironisk og litt sjikanøst. Det jeg leser ut av det, er at hun mener at hans, og vår, kritikk av ulike maktspill på Universitetet, for henne bare framstår som latterlig, slike mekanismer finnes ikke. Men gjør de ikke det? Finnes det ikke elementer av usaklig maktkamp på Universitetet? Har ikke noen av de endringene som har foregått, blitt beskrevet som «over hodet på folk» eller «har møtt stor motstand»? Jeg har selv jobbet med Evensen som leder. Noen ganger har han vært ok og handlekraftig, men også mange ganger i konflikt med store deler av oss som har sitt daglige virke på fakultetet. Noen ganger har jeg personlig ønsket meg en ledelse som bedre «ser» oss som jobber i feltet og på instituttene, er mer rettet inn mot dialog, er mer løsningsorientert og mer demokratisk. Og mer genuint opptatt av og arbeidende for reell likestilling. Jeg vil ikke gå inn i enkeltsaker her, men jeg har også mine erfaringer.

Men demokrati er ikke lett. Det tar tid, det krever både formelle og uformelle arenaer og fora, og det betyr at ikke alles meninger får makt, men at noen ofte må bøye seg for andre. Det betyr ikke at de må skifte mening, og bare finne seg i avgjørelsene. Det Kristian Gundersen og jeg forsvarer, er retten til å fortsatt ha et universitet tuftet på demokrati. Pseudodiskusjoner kan gi tam enighet; ekte demokrati skaper ofte konflikter. Det må vi lære å leve med. Evensen ber om at vi må ha en valgkamp der vi også kan «leve med hverandre etter valget». Jeg er helt enig i det utsagnet.